I Camorraens barn følger vi en kompisgjeng i Napolis gater som bestemmer seg for å ta over det mafia-styrte distriktet sitt og vi følger dem på veien mot rikdom og respekt.
Nico (Francesco Di Napoli) er lei av at moren må betale mafiaen for å drive butikk i deres distrikt. Han er også lei av å ikke tjene nok penger til å støtte enemoren sin, og vil gjøre en innsats til å være noe i livet.
Han får seg jobb som dopselger på universitetsplassen og selvtilliten vokser. Når mafiaen blir innhentet av politiet er det bare et par igjen som styrer distriktet. En perfekt mulighet for Nico og hans venner. Med større mot og en bedre kunnskap til miljøet forhandler Nico med rival-mafiabossen for inntak av våpen og sammen med sine nærmeste venner presser de ut siste rest av de nåværende mafiamedlemmene.
Jeg syntes det er et interessant landskap å forske i for filmskaperne: Hva kan dagens ungdom bidra med og hvilke valg vil de ta for å styre et område i en «mafiaverden». Regissør Claudio Giovannesi nærmer seg nesten med å utforske tematikken, men trekker seg ofte tilbake til generisk mafia-relaterterte problemer uten å gi noe stort fokus på hva som skiller de unge fra den eldre generasjonen.
Heldigvis er det et eminent filmteam bak kamera og en del gode skuespillere i bildet. Hovedrolleinnehaver Francesco Di Napoli gjør en god jobb på å selge meg en naiv, men bestemt, ungdom som elsker byen og familien sin og bærer mye av filmen på sine skuldre. Scenene mellom Nico og kjæresten Letizia (Viviana Aprea) stråler av god kjemi og styrkes av vakre menneskelige situasjoner.
Men for meg er det filmfotograf Daniele Ciprì som fortjener oppmerksomhet.
Filmer med et ensemble-cast sliter ofte med å inkludere de mindre birollene og gi en troverdig skildring på at gjenger/grupper har en lang historikk sammen som venner. Kjemi har mye å si, men for at publikum skal få det med seg må vi også få med oss ansikter og bli kjent med dem – raskt og effektivt.
Det finnes dårlige eksempler på dette (Hobbiten trilogien) og gode eksempler (Oceans 11).
I Camorraens Barn er kameraarbeidet og koreografien på skuespillerne fenomenalt.
Alle guttene får plass i bildet uten at de blir gitt noen replikker for å kunne markere seg. Jeg legger nok merke til dem til å føle et mangfold i gutteklubben. Kameraet tar seg frihet til å bevege seg ørlite til siden for å mate oss med en reaksjon eller to i bakgrunnen og setter perspektivene oversiktlige og ryddige når scenene befinner seg i større rom.
Selv om Camorras Barn er vellaget og har nydelige bilder så holder det ikke opp mot å være nyskapende for meg. Det er et interessant tema med en ungdomsgjeng som tar over et distrikt, men historien faller i en forutsigbar utvikling og blir svært lik andre filmer som omhandler ‘the rise and fall of …’.
Motivasjonene til hvorfor karakterene gjør hva de gjør blir mer og mer uklart utover filmen og til slutt virker det som at historien blir tvunget i en retning som er svært forutsigbar.
Et godt stykke film som dessverre går raskt i glemmeboken.
