Anmeldelse: Happy Ending

Happy Ending snur opp-ned på seerens forventninger, på en god måte.

I nesten et halvt århundre har hun (Birthe Neumann) sittet på sidelinjen mens mannen har hatt en sentral rolle i arbeidslivet. Hun har tilsynelatende vært husmor, oppdratt deres datter og gjort alt arbeid tilhørende huset.

Peter, spilt av Kurt Ravn, har alltid jobbet 60 timer i uken og tanken på å sitte i hagen og trekke frisk luft frister på ingen måte.

Helle derimot er klar for å reise med sin ektemann og oppleve verden. Hun ønsker å bruke tiden de når har til rådighet på dem som par.

I det Peter faktisk går av med pensjon innser ekteparet at begge ønsker noe helt annet enn den andre. Det hele ender med at de tar en pause.

Det klinger humoristisk over at paret på pluss minus 70 år skal ha pause, spesielt når den sterkeste forbindelsen med pause er Friends-episoden. Ja, du vet hva jeg snakker om, dette kan umulig gå bra til tross filmenes tittel: Happy Ending.

Akkurat begrepet «å ta en pause» flytter en potensiell ren dramafilm inn i et humoristisk perspektiv som filmen lener seg mye på gjennom hele dens time og tretti minutter. Filmen gjør pensjonisttilværelsen levende, morsom og dramatisk, men ikke minst også realistisk. Jeg tror mange eldre møter utfordringer i pensjonisttilværelsen, og at mange ikke prater om forventningene man har det øyeblikket begge skal være hjemme hele dagen.

Peter, som har tatt initiativet til pausen, er klar for å leve et spennende liv som vingårdeier, nettdater, Porche-eier, og han kommer absolutt best overens med barnebarnet som er tenåring. De matcher godt på det barnslige og fremstiller Peters endringsbehov meget patetisk.

Helle derimot finner seg selv i en enorm frustrasjon da det hun har ventet på hele livet faller i grus og hun føler hun ikke har noe mer å gå til. Heldigvis får hun tett kontakt med bankrådgiveren Trine, spilt av Charlotte Sieling.

Fra depresjon går Helle til sinne og klipper i stykker klær, sexting, bryter grenser og oppdager nye grenser. Vi får også oppleve Helles fantastiske nyoppdagede frihet i det en scene i Happy Ending gjenskaper fra Thelma and Louise.

Hella Joof har regissert en film med Happy Ending som føles som en godt gjennomført film ala Grace og Frankie, Netflix-serien med Jane Fonda og Lily Tomlin som har hatt stor suksess. Vi møter friere pensjonister som, til tross en del stereotyper, også tidvis bryter ut av disse på både kleint og humoristisk vis. Den sterkeste kvaliteten til Happy Ending er at den til en grad preller av stemplet «pensjonist» og viser også de som er 70 pluss som ekte mennesker. Filmen inneholder herlige sidekarakterer som bygger opp under livet som pensjonist, enten det er frittsvevende, pinnestivt, full av sykdommer, uoppfylte seksuelle behov og mye annet. Filmen er realistisk og underholdende hele veien og vi triller derfor terningkast 5.