Anmeldelse: If Beale Street Could Talk

Barry Jenkins imponerte oss for to år siden med Moonlight. Nå er han tilbake med enda en emosjonell perle.

Barry Jenkins vekket internasjonal oppmerksomhet med det hjerteskjærende verket Moonlight, som var hans andre spillefilm.

Til tross for at Jenkins fremdeles er veldig fersk innen spillefilm, så kan man beskue et visuelt språk, fokus på rasisme og en fortellerteknikk i denne og hans nyeste film: If Beale Street Could Talk.

Den 19-år gamle Tish (Kiki Layne) forteller sin familie at hun er gravid. Hun venter barnet til 22-år gamle Fonny (Stephan James), hennes store kjærlighet, som hun har kjent siden barndommen. Det er ingenting som står i veien for kjærligheten mellom Tish og Fonny, som nå er forlovet, inntil han blir sendt til fengsel. Han blir arrestert for å ha voldtatt en annen kvinne, noe som er en forbrytelse han aldri har gjort. Victoria Rogers (Emily Rios) identifiserer ham ut ifra en politi-lineup og en annen offiser forteller at han så Fonny løpe fra åstedet. Tish, hennes mor Sharon (Regina King) og resten av familien gjør et desperat forsøk på å bevise hans uskyld. Særlig fordi de vil at han skal slippe ut av fengselet før barnet kommer.

Tish er vår fortellerstemme. Det er gjennom henne vi lærer om forholdet deres i alle de ulike stadiene, som presenteres for seerne som viktige minner. Filmen er ikke kronologisk fortalt, men emosjonelt fortalt. Ikke-lineære kronologier kan sees i mange type filmer og her passer det godt når det skal illustrere hvem de er og hvilke bakgrunner de kommer fra.

I motsetning til mange ikke-lineære fortellinger, som har gode dramaturgiske oppbygninger, så punkterer If Beale Street Could Talk litt for ofte. Filmen har mange flotte og levende sekvenser, men vi går litt tom for de også. Som seer sliter man litt med å finne hva som er klimakset i de ulike sekvensene. Noen ganger har de en dramaturgisk progresjon, mens andre ganger faser det ut i repetisjon av filmens tema.

Det dras litt for langt ut. Her har du et galleri med levende karakterer, hvor flere havner i skyggene og jeg er litt sulten på enda mer enn det vi får vite i løpet av filmens spilletid.

Det positive man sitter igjen med fra If Beale Street Could Talk er filmens bruk av nærbilder og blikk. I motsetning til uinspirerte kameraføringer velger filmens fotograf å midtstille karakterene så de «snakker til kamera» så mye som mulig. Man skulle tro det skapte en distanse mellom karakterene når det blir så opphakket fra ansikt til ansikt, men dette skjer aldri. Her er det veldig levende interaksjoner mellom hver og en av dem. Karakterene treffer deg i hjerterota. Dette gjelder særlig moren til Tish, hvor Regina King gir en sterk prestasjon. Hennes blikk er gjennomtrengende og replikkene utføres rørende. Hun får frem hvor viktig det er å bevise Fonnys uskyld og hvor sterk kjærligheten er mellom hennes datter og kjæresten. Men jeg synes det hamres litt for hardt inn for seerne. Vi skjønner poenget veldig tydelig.

Barry Jenkins’ trekk videreføres fra hans forrige spillefilm som tematiserer maskulinitet i et afroamerikansk miljø og kjærligheten en gutt føler for en annen gutt. Dette er en kjærlighetshistorie i et afroamerikansk miljø med litt andre elementer. Jenkins har den samme fotografen i teamet og velger den motsatte fargepaletten til de blå og kalde fargene i Moonlight, og heller lar bildene bade i varme farger, så det gylne, røde og brune skinner igjennom.

I likhet med Moonlight er komponist Nicholas Britell tilbake med en musikkbruk som er både melankolsk og vakker. Overbærende hiphop er fraværende og erstattet med Britell, som blør musikkhjertet sitt med strykermusikk.

Som jeg nevnte innledningsvis blir det vanskelig å se denne filmen uten Moonlight i baktankene. Og det er her jeg føler If Beale Street Could Talk er en nedtrapping. I motsetning til Moonlights distinkte kapittelinndeling er Jenkins’ nyeste film litt for «suppete». Jeg er en stor tilhenger av lange scener, «slow cinema», minimal dialog og rangerer den sju timer lange Sátántangó (Tarr, 1994) høyt oppe blant mine favoritter. Men jeg mistenker at Jenkins er en regissør som trenger litt mer rammer enn det han har i denne filmen. Poengene dras ut. Repetisjon av Fonny og Tishs romantiske scener kunne klippes ut, kortes ned og utforsket familien enda mer. If Beale Street Could Talk er et vakkert dikt, som bruker de samme rimordene.

Jeg stod fast mellom å gi denne terningkast fire eller fem, men jeg tar steget nedover da jeg sitter med en følelse av at dette vakre melodramaet er ikke komplett. Det er en nedtrapping fra Barry Jenkins’ forrige spillefilm og hamrer budskapet litt for tydelig og litt for ofte. Det er ikke tilfredsstillende nok, men fremdeles verdt kinobesøket. Filmen vil definitivt røre deg!