Joachim Triers nye film, Thelma, byr på en spennende sjangermiks som er svært vellykket.
De kunstneriske ambisjonene er åpenbart store fra første tone for komponist Ola Fløttum. Før filmfortellingen starter.
Dette skal bli … om ikke skummelt, så i alle fall ekkelt, på originalt vis. Det blir det.
Lydbildet i denne filmen er ekstremt vellaget. Det suger deg inn i fortellingen, enten med score, utvalgte låter eller effektlyder.
Som filmopplevelse innfrir Thelma på mange områder.
Det er en samtidig både kjent og gjenkjennelig historie, men med flere nye, spennende innfallsvinkler.
Karakterdrama og overnaturlig thriller er ikke motsetninger, men forutsetninger for at man skal bli engasjert.
Unge Thelma flytter fra et kristent hjem på Sørlandet inn til Oslo og studentlivet på Blindern. Tross sosiale medier som Facebook og Instagram finner hun seg ikke helt til rette og føler seg ensom. Hun vil noe, men vet kanskje ikke helt hva. Vel, som alle andre ønsker hun seg venner og lengter etter kjærlighet. Hvordan skal hun oppnå det? Vel, mer skal ikke røpes.
Annet enn at dette definitivt er en annerledes studentmiljø-film som skriker amerikansk «remake» lang vei.
Men der en Hollywood-versjon nok ville gått mer direkte til verks, får vi subtile hint og små doser av det som ender opp med en forløsende, illevarslende slutt – som i seg selv innbyr til både forfilm, oppfølgere og alternative historier, spør du meg.
I det hele tatt er universet som regissøren har skapt, sammen med Eskil Vogt, veldig spennende å dykke ned i, bokstavelig talt.
For her er det livets grunnelementer som er i fokus, ikke minst er vannet en slags ramme rundt det hele. Og så fuglene, da. Her har filmen klare referanser til især en mester ved navn Hitchcock, samt veldig mange fine 80-talls referanser.
Er det himmel eller helvete? som her skildres. Eller skjærsilden, kanskje?
Det er i alle fall nær himmelsk å la seg omslukke av en lang rekke flotte oversiktsbilder av folk og natur og arkitektur.
Detaljstudier blir det også uten altfor dialogbaserte scener mellom to par skuespillere, hhv. det unge paret Eili Harboe (Thelma) og Kaya Wilkins (Anja) – og de mer erfarne Henrik Rafaelsen (Trond) og Ellen Dorrit Petersen (Unni). De spiller foreldrene til Thelma.
Stor ros til Trier & Co. for gjennomført dialektbruk av kjernefamilien fra det blide Sørland. Det sviktes det ofte mot i norsk drama, både filmer og serier.
Skuespillerne i Thelma gjør alle som en upåklaglige rolletolkninger, fullstendig troverdige. Selv mindre bi-roller.
Vi røper heller ikke for mye når det er klart at karakteren Thelma kan noe som ingen andre kan, og ikke før filmfortellingen er ved veis ende er hun fullstendig klar over det selv. Det er det som innbyr til flere fortellinger.
Det som til syvende og sist gjør at Thelma blir en så vellykket filmopplevelse er at nerven og spenningen er der hele tiden.
Når man faktisk er spent på fortsettelsen underveis og ikke kan gjette seg til neste trekk karakterene vil gjøre, er mye gjort. Det er godt gjort, innenfor et sjangerfelt hvor det mesteofte kan synes gjort tidligere. Men det er det jo ikke.
I tillegg er Thelma fabelaktig flott filmet av Jakob Ihre, skikkelig «flinkisklippet» av Oliver Bugge Coutté og alt fremstår som gjennomført fra A til Å. Gled deg til denne!
Filmen har norgespremiere først 15. september, og ble sett under pressevisningen på Den norske filmfestivalen 2017.
