Anmeldelse: Truth or Dare

Teit, platt og kjedelig samlebåndshorror for ungdom som egentlig ikke liker skrekkfilm.

En amerikansk vennegjeng ferierer i Mexico og fyller dagene med sol, fyll og sex.

Den siste kvelden blir de med en fremmed gutt til en klosterruin for å leke «nødt eller sannhet».

Det viser seg at den fremmede har en slu baktanke med invitasjonen. I klosterruinen finnes det en ondskap som tar bolig i leken og tvinger ungdommene til å fortsette å spille etter at de kommer hjem. Hvis de nekter å si sannheten eller å gjøre utfordringen blir straffen en forferdelig død!

Dette er en type skrekkfilm som blir produsert over en lav sko for å nå et helt spesifikt publikum; ukritisk ungdom i tenårene.

Filmen er tilnærmet blottet for blod og det lille som finnes av vold foregår stort sett utenfor bilderammen. Når banningen i tillegg er holdt til et minimum, kan man slippe filmen med lav aldersgrense på kino og cashe inn på den lukrative ungdomsmålgruppen.

Dette er ikke nødvendigvis problematisk, siden det er laget mange gode skrekkfilmer de siste årene med lav aldersgrense. Det er fullt mulig å lage gode, skumle og interessante horrorfilmer uten at det er blod og vold som er i fokus, men da må man nesten kunne skilte med en interessant historie, karismatiske skuespillere, en viss grad av oppfinnsomhet eller iallfall en skummel stemning.

Truth or Dare har ingenting av dette.

Vi blir utsatt for sju svært lite sjarmerende hovedkarakterer som ikke klarer å få oss til å føle noe sympati for dem i det hele tatt.

De er sjablonger, blottet for følelser og man trekker bare på skuldrene etter hvert som de blir tatt av dage.

Det er ingen nerve forbundet med hvem som kanskje skal klare seg, og forsøkene på å skape et slags trekantdrama virker særdeles påtatt og lite troverdig. Vi får forsøksvis noen muligheter til å bli bedre kjent med noen av hovedpersonene; den homofile gutten som har en svært homofob politimann til far, og jenta hvis far har begått selvmord.

Slike bakhistorier kan fungere som en empatisk knagg for publikum, i tillegg til å være en enkel måte for regissøren å skape en emosjonell klangbunn for historien på.

Her er utførelsen imidlertid så klossete gjort og skuespillerne såpass svake at det eneste som skjer er at rytmen i filmen ødelegges og tempoet skrus ned. Det er jo som regel det motsatte av hva man ønsker å oppnå i en skrekkfilm.

For å si noe positivt må jeg trekke frem anslaget. Den aller første scenen i filmen, hvor en ukjent kvinne, vettskremt og forslått i ansiktet, går inn på en butikk, kjøper sigaretter, snakker med seg selv for så å plukke opp en flaske med lighterbensin, har all den nerven og spenningen som resten av filmen ikke klarer å oppdrive.

I tillegg ser filmen til tider riktig så pen ut, vakkert fotografert, selv om fotografen er i overkant glad i «lense flares» og de mørkeste scenene blir grumsete og litt vanskelig å følge med på.

Truth or Dare begår den største synden en skrekkfilm kan begå, den er rett og slett forferdelig kjedelig. Det er aldri noen nerve, man blir ikke skremt og det hele blir riktig så uinteressant.

Takk til Trondheim Kino for presseadgang.