Anmeldelse: A Bad Moms Christmas

Varsel: jeg synes Bad Moms var en underholdende og grei film og jeg har et svakt punkt for julefilmer. Alt burde altså ligge til rette for at jeg kom til å like A Bad Moms Christmas, oppfølgeren til den Mila Kunis-ledede komedie fra 2016. Men uheldigvis var dette en forventet nedtur.

Filmen faller i den samme fellen som så mange andre komedieoppfølgere gjør, hvor de samme vitsene blir fortalt på nytt, bare mer overdrevet. Morsomme bikarakterer får mer plass, og dermed mister de mye av sjarmen.

Før jeg går i detalj vil jeg lufte min forundring over at en julefilm slippes så tidlig på kino.

Selv om butikkene byttet ut Halloween-dekorasjon med julepynt 1. november, så betyr ikke det at julen er her. Det kan jo tenkes at planen er å gi ut A Bad Moms Christmas på fysiske og online videoformater like før jul, og kanskje hadde det vært nok. Filmen føles nemlig ut som det man før i tiden kalte rett-til-video, «straight-to-DVD» eller nå kanskje «VOD-trash». Det er flott at vi har et variert filmutvalg på kino, men noen filmer bør vike unna for å slippe andre til, og A Bad Moms Christmas er en slik film.

Nå kan det virke som jeg allerede har dømt filmen ned til laveste karakter, men den slipper faktisk unna. På en eller annen måte klarer filmen stort sett å holde på oppmerksomheten, og er til tider ganske så underholdende. Det er bare litt synd at man ler mer av filmen, enn med.

Mens Bad Moms (2016) handlet om en mors strevsomme hverdag med alt ansvar og alle gjøremål, og hvordan hun etter hvert begynte å tenke litt mer på seg selv, så viker oppfølgeren så mye fra den første filmen at jeg ble overrasket over at det var de samme regissørene som stod bak. I den første filmen viste det seg at hun kunne både være en god mor og gi litt slipp, mens moralen i oppfølgeren egentlig viser det motsatte av hva den prøver å fortelle. For hvem er det som til syvende og sist må rydde opp og redde hele julen? Jo, det er mødrene. Hvor er mannfolka? Det får vi ikke vite noe om.

I A Bad Moms Christmas møter vi de tre mødrenes egne mødre, når de kommer til døtrene sine for å feire jul. Amy (Mila Kunis) får besøk av begge foreldrene, en tøffel av en far (Peter Gallagher) og en prippen perfeksjonist av en mor (Christine Baranski). Kiki (Kirsten Bell) får besøk av sin mor (Cheryl Hines), som er så ensom at all form for normal og akseptert oppførsel uteblir til fordel for billige vitser. Carla (Kathryn Hahn), som virket som den mest uansvarlige moren, får besøk av sin fraværende, spilleavhengige og hasjrøykende mor (Susan Sarandon). Dette skaper selvsagt store problemer for de tre mødrene, men også problemer for filmens fokus og humor.

Fokuset er ikke lenger på Amy og i forlengelsen hennes venner, for her forsøker filmskaperne å gi alle like stor plass. Dette fører til at vi ikke helt klarer å få en sammenhengende historie, men heller bruddstykker koblet sammen. Som min medsammensvorne kinogjenger uttalte: «Det var som å se en nesten to timer lang sit-com episode».

Et annet problem er karakterene. De tre mødrene vi møtte i den første filmen var overdrevne, men vi klarte å tro på dem som virkelige personer. Deres mødre, derimot, er skrudd opp til 11. De er så over toppen karikerte at det trekker filmen vekk fra virkeligheten, og gjør at tilskuerne automatisk distanserer seg fra handlingen. All identifisering man kanskje hadde til karakterene i den første filmen, forsvinner ut av vinduet i A Bad Moms Christmas.

Et annet problem er at musikken virker uinspirert og som annenrangs, sammenlignet med popsangene som ble brukt så effektivt i Bad Moms. Slow-motion scenene er heller ikke så morsomme. I enkelte scener ble det, unødvendig, brukt håndholdt kamera, noe jeg fort la merke til og som tok meg ut av filmen.

Dette skal så klart være en julefilm, og i julefilmer er det viktig med hjertevarme, en god moral og tydelige endringer hos karakterene. Dette forsøker A Bad Moms Christmas å kombinere med mye sexbasert humor, banning og skittent språk. Det er ikke en umulighet å få til en slik kombinasjon (se f.eks. The Night Before eller Office Christmas Party – som faktisk er skrevet av regissørene/manusforfatterne av denne filmen også; Jon Lucas og Scott Moore), men her blir det for mye. Når da den moralske biten kommer, og vi får en endring i karakterene, så er det ikke dette blitt bygd skikkelig opp til, og effekten forsvinner. Filmens slutt er så forutsigbar at man egentlig kunne gått ut av salen og allikevel fint kunne beskrevet den til venner.

For å oppsummere, så er A Bad Moms Christmas en komedie som både overdriver handlingen og karakterene. Det som var morsomt i den første filmen, fungerer dårligere her, fra slapstick til skittenpraten. Det finnes et dusin andre middelmådige julefilmer jeg ville anbefalt før denne, og et annet dusin voksenkomedier også.

Takk til SF Kino Ski for pressetilgang.