Anmeldelse: Ad Astra

Ad Astra er en film hvor reisen betyr mer enn en destinasjon, selv om reisen er lang og bygget opp av en tynn historie.

Likevel gjorde handlingen meg spent på hva som ville skje rundt neste hjørne. Dette var fordi jeg ble engasjert i historien til Roy McBride (spilt av Brad Pitt), og det var fengslende å se hvordan han taklet situasjonene han ble kastet inn i, både mentalt og fysisk. Når han ble frustrert, ble jeg også litt frustrert, og når han var trist så ble jeg trist. 

Filmen føles i sin handling mer voksen og kompleks enn sjangeren vanligvis er. Dette vises i forskjellige mellommenneskelige relasjoner som man ser på flere tidspunkter i filmen. Hovedsakelig da mellom Brad og hans forsvunnede far, som viser seg å ha noen overraskende avsløringer. 

Dialogen bidrar til noen sterke scener, som gir et godt dypdykk inn i psykologien til Roy, og gir oss en rikere bakgrunn om hans reise. Dette gjorde at jeg holdt meg engasjert gjennom en ellers ganske treg film. Filmen bygde også opp bildet av en «nær framtid» på en veldig god måte med å vise hvor teknologien har tatt oss i denne nye hverdagen.

Brad Pitt spiller sin rolle på en fremragende og fengslende måte i Ad Astra. Hans seriøse tone ga en god progresjon i historien. Tommy Lee Jones, dyktig som alltid, spiller faren til Roy og ga en mystisk følelse til en karakter som viste seg å være dypere enn det man først skulle tro.

De andre skuespillerne som var med var også dyktige, men noen av dem virket nesten som om de var med hovedsakelig for å trekke publikum til filmen. Spesielt Donald Sutherland, som i de få scenene han han var med, skinte som gull, men endte med å føles som en overstaset gjesterolle. 

Musikken gjorde også en bra jobb med å sette opp en atmosfære, selv om den i seg selv ikke var så veldig minneverdig. Den bidro med kraft i de spennende partiene, men det meste av filmens musikk var for det meste ting jeg har hørt før i andre filmer.

Ad Astra inneholder godt filmhåndverk. Her var det god bruk av håndholdt kamera, lys, mangel på lys og langdistanse scener. De scener som involverte håndholdt kamera ga iblant flyt som økte spenningsfaktoren. 

Mangelen på lys ga noen veldig fine bilder av tristhet og ensomhet i det store verdensrommet. Noen av lysscenene ga meg assosiasjoner til filmer som 2001: En romodysse og Blade runner 2049 på en måte som Ad Astra ikke kopierte, men ga hyllest til dem.

Det største problemet i denne ellers gode filmen var at historien noen steder var litt vel treg. Filmen er litt over to timer lang, men den kunne like gjerne vært ti minutter kortere. Noen av scenene ble bare rett å slett for lange. På den andre siden så var det noen scener hvor den kunne ha vært lengre, fordi scenene virket som om de manglet viktig informasjon som  burde vært med for å beskrive dette «nær fremtid»-bildet som filmen skaper, og noen av scenene virket å være for kort til å gi full effekt i det fulle produktet.

Filmen ble sett hos Nordisk Film kino, Colosseum i Oslo, på pressevisning.