Anmeldelse: Antebellum

Dette er ingen skrekkfilm.

Antebellum har feilaktig blitt markedsført som en skrekkfilm, og dette er nok noe av grunnen til at den har fått en blandet mottakelse. Når man forventer en ting og får noe annet, blir man ofte i overkant kritisk, og lar dette prege inntrykket.

Med det sagt, så er Antebellum slett ikke en perfekt film. Den forsøker kanskje å si mer enn den faktisk gjør. Et av hovedtemaene er mørkhudete, og spesielt mørkhudete kvinners, muligheter for å nå frem i verden.

Antebellum henter tydelig inspirasjon fra Get Out, men dette er en helt annen sjanger.

Jeg synes det er veldig vanskelig å skulle anmelde denne filmen uten å avsløre sentrale deler av filmens historie. Jeg velger derfor å se på filmens tre deler litt adskilt.

Antebellum starter med en fantastisk kameraføring gjennom en sørstatsplantasje satt til den amerikanske borgerkrigen. Her blir vi tatt med innover i miljøet på en flytende måte sammen med kameraet, akkompagnert av en underliggende, suggerende og noe guffen klassisk musikk.

Nettopp filmmusikken er et av høydepunktene. Vi møter slavene som blir dårlig behandlet, og vi blir introdusert for Eden (Janelle Monáe), som nylig har blitt fraktet til plantasjen.

Denne første delen av filmen fungerer veldig godt. Det er brukt varme farger og en flott kinematografi, men det er ingenting vi ikke har sett før når det kommer til handlingen.

Her er fokuset på å skildre hvordan slavene blir sett på og behandlet som mindreverdige enn de hvite slavedriverne og soldatene.

Den andre delen av Antebellum foregår i vår tid. Her møter vi Veronica (også spilt av Janelle Monáe). Hun er en suksessrik forfatter og foredragsholder som fokuserer på at mørkhudete kvinner ikke må finne seg til rette med å bli akseptert, men at de må komme seg opp og frem. Hun er lykkelig gift med Nick (Marque Richardson), har datteren Kennedi (London Boyce), og to gode venninner; Sarah (Lily Coles) og Dawn (Gabourey Sidibe). Sistnevnte spiller en overdrevent frigjort og seksuell karakter, som føles mer som en parodi enn som en ekte karakter.

Denne delen av filmen er ikke like gjennomført som de andre delene av filmen, men den er essensiell for å fortelle filmens hovedpoeng.

Gjennom alle filmens tre deler er det en dyktig Janelle Monáe som er drivkraften, og hennes gode skuespill redder mye.

Den siste delen av Antebellum foregår igjen på plantasjen, og det er her filmens klimaks foregår.

Filmen avsluttes med en nydelig slow-motion-scene, og det er tydelig at kinematografen Pedro Luque bør få mye av æren for min opplevelse av filmen.

Jeg satt igjen med et generelt positivt inntrykk av filmen, men etter å ha fordøyd den litt, så er det tydelig at den prøver på mer enn den får til.

Ja, det er tydelige forsøk på samfunnskritikk, og ja, det er noen horrible scener som nok er grunnen til at den har blitt plassert under skrekkfilmsjangeren. Men la meg si det igjen: Dette er absolutt ingen skrekkfilm, og skrekkfilmentusiaster VIL bli skuffet. Dere er herved advart.