Anmeldelse: Baby Jane

Kjærligheten har mange sider.

Baby Jane er en finsk film basert på en roman av en kjent finsk forfatterinne (Sofi Oksanen).

Vi møter Jonna (Roosa Söderholm) som nylig har flyttet for seg selv. Hun treffer Piki (Maria Ylipää), en eldre, androgyn jente og de innleder et intenst forhold. Men Piki har sine ting å stri med, og en fortid som gjør Jonna sjalu.

Dette er en film som handler om kjærlighet. Mange kan kanskje bli opphengt i at den er satt i et LGHT-miljø, men det er egentlig ikke så viktig.

For kjærligheten kan ta merkelige former uavhengig av hvem de involverte er. I Baby Jane handler det ikke bare om en romantisk kjærlighet – som er det første vi blir introdusert for, men også om andre typer kjærlighet.

Kjærlighet overfor folk som har det vanskelig, kjærlighet overfor ekser som har satt sine spor i hjertet, og kanskje ikke aller minst kjærligheten overfor seg selv.

Baby Jane starter veldig lett og fokuserer mye på det intime mellom Jonna og Piki, før vi dykker mer inn i forholdet deres.

Metaforiske skjelett ramler ut av skapet, og den unge Jonna sliter med å akseptere det litt spesielle forholdet som er mellom Piki og hennes forrige kjæreste, Bossa (Nelly Kärkkäinen).

I løpet av filmens spilletid blir både stemningen og handlingen mer og mer dyster.

Skuespillet er godt og det visuelle fungerer godt. Fargetonene er med på å forsterke handlingens utvikling. Kameraet er tett på, både i de intime stundene og i de vanskelige situasjonene. Mye bruk av nærbilder av skuespillernes ansikter gjør at filmen bæres på deres ansiktsuttrykk og evne til å formidle følelser.

Baby Jane fortelles hovedsakelig gjennom en lineær narrativ, men innimellom dukker det opp scener som visualiserer drømmer eller fantaseringer fra Jonnas perspektiv. Dessverre har ikke disse scenene noen stor effekt på handlingen generelt, og selv om det hever filmen noe føles det også litt påtatt og tilfeldig plassert inn i filmens spilletid.

Det er lite musikk i filmen, og den musikken som finnes er ganske intetsigende og kjedelig. Baby Jane er bare halvannen time lang, men den føles lengre.

Baby Jane er ikke en dårlig film, og den vil nok ha enkeltelementer som vil være gjenkjennelige for de fleste voksne tilskuerne. Allikevel er det også såpass mye spesifikt som kan fremmedgjøre mange publikummere.