Anmeldelse: Blade Runner 2049 (4K, Dolby Atmos)

Blade Runner 2049 får full score hos KINOMAGASINETs anmelder.

Den originale Blade Runner fra 1982 er en sci-fi-klassiker som ligger manges hjerte nær. Forventningene til oppfølgeren blir jo da selvsagt høye, ikke minst siden det er 35 år siden originalen ble vist på kino.

I Blade Runner 2049 møter vi «K» – en ny type replikant som har som jobb å «pensjonere» Nexus 8-modellene av replikantene.

Denne jobben er lik den Rick Deckard hadde i originalen, og jobbtittelen er fortsatt «Blade Runner».

Etter å ha pensjonert en Nexus 8, oppdager «K» noe som fører inn i hovedhandlingen av filmen. Det er vanskelig å vite hva som er spoiler eller ikke, så jeg skal forsøke å si så lite som mulig om handlingen. Et viktig punkt er å vite at et nytt selskap, Wallace Corporation, fortsetter i fotsporene etter Tyrell Corporation.

Det er like greit å avsløre det allerede nå, for alt jeg kommer til å skrive herfra og ut vil være positivt. Denne filmen gir – uten en tvil – maks antall prikker på terningen!

Regissør Denis Villeneuve har laget et mesterverk som klarer den hårfine balansen å både holde seg i det samme universet som originalen, i tillegg til at han videreutvikler og moderniserer det.

Det er aldri noen tvil om at vi befinner oss i samme verden som originalen, bare noen tiår senere. Riktignok har det skjedd store forandringer, og disse kommer tydelig frem i filmen uten at det tar opp plass.

Kanadiske Denis Villeneuve er kjent for å klare å lage filmer som har en saktegående oppbygging, hvor han gir historiene tid til å utfolde seg naturlig på lerretet. Dette har vi sett i de fleste av filmene hans, fra Incendies, Prisoners, Sicario til Arrival.

Med seg på laget har han den utrolig dyktige britiske filmfotografen Roger Deakins. Hvert eneste bilde er vakkert lyssatt. Fargebruken er kontrastfylt fra scene til scene, men med herlige fargefilter innad. Måten alt er plassert i bildet og hvordan bevegelsene foregår, kombinert med perfekte kamerabevegelser gjør Blade Runner 2049 til en visuelt slående opplevelse.

Flere fans ble bekymret over at verken Vangelis, som laget originalmusikken, eller den først valgte komponisten Jóhann Jóhannsson fikk lage musikken. Islendingen fikk plutselig sparken – ikke lenge før filmen skulle være ferdig. Hans Zimmer og Benjamin Wallfisch sa ja til oppdraget. Det melodiske universet til Vangelis fra originalen er blitt en klassiker i seg selv. Heldigvis har Zimmer & Wallfisch latt seg inspirere kraftig av Vangelis, noe som fører til at det føles som en kontinuitet fra den første filmen. De dype horn og messinginstrumentene, mikset sammen med lysere synth-toner drar oss inn i filmuniverset samtidig som det rister godt i kinostolen.

Spesialeffektene er utrolig gode, og det er spesielt en scene som skiller seg ut. I likhet med originalen har også Blade Runner 2049 en litt småsær kjærlighetsscene.

De store landskapsbildene er imponerende. Settene er varierte og veldig forskjellige, men de gir mening og virker logiske til handlingen – takket være produksjonsdesigner Dennis Gassner.

De store forskjellene mellom Blade Runner og Blade Runner 2049 er at den nye filmen ikke har et så tydelig «film noir»-preg. Kostymene er blitt noe modernisert, de virker fortsatt futuristiske, men litt nedtonet. Filmskaperne har klart å lage noen ganske tydelige paralleller til originalen, uten at det virker påtvunget eller overtydelig. Filmens handling er også noe mer kompleks enn originalen.

Skuespillerprestasjonene er på et ekstremt høyt nivå jevnt over. «K», spilt av Ryan Gosling, virker genuin og bruker både ansiktsuttrykk, kroppsspråk og tale på en god måte. Han er i tillegg med i de fleste scenene i filmen. Harrison Ford gjør en god jobb som Rick Deckard, men det er tydelig at han ikke lenger er hovedkarakteren. I tillegg må jeg nevne politisjefen Joshi (spilt av Robin Wright), Wallace (spilt av Jared Leto) og Luv (spilt av Sylvia Hoeks) som alle gjør gode roller, spesielt sistnevnte. Sist, men absolutt ikke minst, Joi (spilt av Ana de Armas), som får et dataprogram til å virke som det mest menneskelige av alle i filmen.

Blade Runner 2049 er et praktfullt filmmesterverk. Den krever litt tålmodighet, for det tar tid før hovedplottet setter skikkelig inn. Heldigvis er det en nytelse å sitte i en god kinosal og beundre de vakre bildene, musikken og fantastiske skuespillerprestasjoner.

Takk til SF Kino Ski for presseadgang. Filmen ble sett med 4K-oppløsning og Dolby Atmos-lyd i «Supersalen».