Anmeldelse: Bohemian Rhapsody

En god, men glorifisert rockekonsert!

For en del år tilbake vakte dette prosjektet noe oppsikt da Sacha Baron Cohen (Borat, Brüno, Grimsby), som skulle spille Freddie Mercury, forlot produksjonen.

Nyere saker har oppstått etter den tid, da regissør Dexter Fletcher fullførte filmen etter at Bryan Singer forlot produksjonen, som forklarer hvorfor begge står oppført som regissører.

Dette hemmer heldigvis ikke det endelige verket, som står stødig og briljerer med nokså heftig rock’n’roll!

Bohemian Rhapsody er en bandbiografi i stil tråd med andre bandbiografier vi har sett tidligere. Farrokh Bulsara (Rami Malek) bytter navn i folkeregisteret til Freddie Mercury og danner et band sammen med de tre andre studentene Brian, John og Roger. Med støtten fra Freddies kjæreste, Mary Austin (Lucy Boynton), klatrer de på hitlistene med sin ekstraordinære musikk. Men det er ikke bare en dans på roser, da Freddie sliter med å finne ut hvem han er under den sprø fasaden.

Vi som seere får kanskje ikke nok av det som skjer under fasaden. De herlige scenene imellom får lite pusterom og filmen raser avgårde i et vilt tempo. Her pløyer vi over de populære låtene deres med noen litt småkomiske vink til kinopublikummet. Humor og drama går hånd i hånd i en overpolert Wikipedia-artikkel om det historiske bandet, som er redigert godt nok, men mangler en del mellom linjene.

Det er en scene hos plateselskapet EMI som illustrerer filmens helhet meget godt. Det er under en diskusjon med en EMI-plateselskapssjef (spilt av Mike Myers) om radiopublikummet vil høre på en låt med tulleord som er seks minutter lang. Publikum liker formler og radiokanalene kommer til å nekte å spille noe som har en spilletid på mer enn tre minutter. Freddie setter ned foten og Queen tar risikoen med låten som nå er en klassiker – «Bohemian Rhapsody», men filmen Bohemian Rhapsody er neppe en risiko. Det er en strømlinjeformet og formelbasert film i en standard spilletid. Den har tonet ned på Freddies ville privatliv til en lav aldersgrense så enhver familie kan kose seg med den på kino.

Det er i bunn og grunn tre elementer som hever denne filmen fra et dårlig terningkast. Det første er Rami Maleks prestasjon som Freddie Mercury. Etter at Sacha Baron Cohen forsvant fra prosjektet, har han vært en fantasifigur om «hvor bra det egentlig kunne blitt» og at Rami aldri kunne kjempe om samme utagerende karisma. Der tok jeg feil. Rami viser litt mer skjørhet og indre refleksjon i karakteren, men makter å få frem de sprø personlighetstrekkene. Jeg ble også storfornøyd med at filmen belyste Freddies zoroastriske bakgrunn, som gav flere nyanser til hans karakter. Rami gjør en strålende innsats med dette.

Det er flere filmer om musikalske talenter, som hever det endelige kunstverket til nye nivåer. Det kan være Jamie Foxx‘ prestasjon som Ray Charles i Ray eller Joaquin Phoenix som Johnny Cash i Walk the Line. To filmer jeg hadde likt mye mindre uten noen med så mye slagkraft som disse skuespillerne. Rami Malek kan stille seg inn i rekken sammen med disse med sin ekstraordinære karisma. Når man har med noen å gjøre med et slikt kunstnerisk talent, så skulle jeg gjerne sett en enda dypere utforsking av hans personlige liv.

Det andre elementet har ikke like høy verdi som Rami, men filmens autentisitet bør løftes frem. Kostymedesign og produksjonsdesign har et realistisk preg i tidsrammen filmen befinner seg i. Filmen har et crew med øye for detaljer og det settes veldig stor pris på. Men hvis det er så realistisk, så kan man derfor stille seg spørsmålet: Hvorfor vil noen se en film som Bohemian Rhapsody når du allerede har gode opptak av bandets konserter?

Dette leder meg til det tredje elementet, som hever filmens kvalitet fra en kjedelig og visuell representasjon av en Spotify-spilleliste til en god film. Det siste elementet er en sammensetning av prestasjoner og autentisitet i hvordan konsertene blir fremstilt i filmen. En av konsertene i filmen er uten tvil noe av det som får fram «operaen» i bandet. Det er en sekvens i filmen som er så solid klippet og som er såpass lang, at den forsvinner ut av den illusjonen av en biografifilm om et band, men inn i en nesten dokumentarisk virkelighet. (Til og med filmens «grain» blir forsterket).

Det at konserten er «lengre enn det jeg hadde forestilt meg» i en standard biografifilm, så eksisterer denne sekvensen i sfæren som EMI fryktet med sangen «Bohemian Rhapsody» til å begynne med. Det må jeg applaudere filmens cast og crew for. For første gang i filmen blir man transportert til scenen. Jeg snakker om Live Aid-konserten. Det er et detaljfokusert arbeid hvor alt klaffer sammen: blikkene mellom bandmedlemmene, hvordan publikumet interagerer med bandet og autentisiteten i de lange opptakene, som trollbinder oss foran kinolerretet.

Bohemian Rhapsody er uten tvil en film om Freddie og Queen slik som vi kjenner dem på overflaten. Det er en crescendo av fengende slagere som sørger for at du forlater kinosalen med et smil om munnen. Det er dessverre intet mer enn en god «Greatest Hits«-samling, men noen ganger får man nøye seg med en kinofilm som ikke tar risikoer slik som Queen gjorde.