Anmeldelse: Call Me By Your Name

Timothée Chalamet som Elio Perlman (t.v.) og Armie Hammer som Oliver i Call Me By Your Name. Filmen får terningkast fem av KINOMAGASINETs anmelder.

Call Me By Your Name er, etter enormt god mottakelse i utlandet, en av filmene svært mange har sett frem til på nyåret 2018.

Med aktuell tematikk og stødig regi blir Call Me By Your Name gjerne sett på som «årets Moonlight (Barry Jenkins, 2016)».

Til tross for at filmene utspiller seg i svært forskjellige miljøer, er Call Me By Your Name i likhet med Moonlight en slags oppveksthistorie med spørsmålstegn til egen seksuell legning som en av problemstillingene.

Men Call Me By Your Name fokuserer mer på dette punktet, og er en rørende kjærlighetshistorie mellom en ung gutt som forelsker seg i en eldre gutt, som besøker familien hans en sommer.

Året er 1983 og stedet er det nordlige Italia. Den velstående familien Perlman er jødisk-amerikansk og har bosatt seg i Nord-Italia.

I en særdeles flott villa nyter familien solfylte dager i fantastiske naturomgivelser, hvor den intellektuelle familien dyrker sine interesser for arkeologi, kunst, musikk og litteratur. Filmen sentrerer seg rundt 17-år gamle Elio, som oppdager nye sider ved seg selv da amerikanske Oliver – en av farens studenter – ankommer stedet etter å ha blitt invitert til å tilbringe sommeren i den flotte landsbyen.

Call Me By Your Name er en vakker film, med et stramt og fokusert manus som er mest interessert i utforske unge Elios seksuelle oppvåkning.

Det er interessant å følge Elio i det han sakte, men sikkert tiltrekkes den eldre, selvsikre og energiske Oliver.

Vi følger Elios oppdagelsesprosess, hvor han først sender nysgjerrige blikk i Olivers retning, deretter irriterer seg og klager til familien sin om hans uttrykk, «senere», og hvor frekt dette er.

Senere utvikler de distre blikkene seg til lengselsfulle, lengre blikk, før Elio til slutt gir seg hen og tilnærmer seg mannen han er i ferd med å forelske seg i.

Call Me By Your Name er en rørende film som først og fremst drives av de enestående skuespillerprestasjonene, men også av nydelig foto, musikk, og omgivelser.

Timothée Chalamet gjør en virkelig fantastisk innsats som unge Elio, som sliter med å forstå sine egne turbulente følelser, og sakte, men sikkert våger å tilnærme seg Oliver som han får sterkere og sterkere følelser for.

Armie Hammer gjør likeså en god innsats som den noe eldre, mer selvsikre og tidvis små-arrogante Oliver, en intelligent livsnyter som likevel undertrykker en viktig side av seg selv.

Filmen utspiller seg i et rolig tempo hvor vi får lov til å bli godt kjent med karakterene før filmens handling, som dreier seg om Elio vil forsøke å tilnærme seg Oliver og hvorvidt følelsene hans gjengjeldes, virkelig får utfolde seg. Dette fører til at det er enklere å leve seg inn i handlingen fordi vi har blitt kjent og kjære med hovedpersonene.

De vakre omgivelsene i Nord-Italia, understreket av fantastisk foto og nydelig musikk gjør dette videre til et univers som det er lett å leve seg inn i og vanskelig å forlate.