Anmeldelse: Creed II

Creed II er magisk. En miks av Rocky III (1982) og Rocky IV (1985), med den emosjonelle dybden fra den første Rocky-filmen fra 1976.

Creed (2015) var en aldri så liten overraskelse. Jeg er veldig glad i Rocky, så det skulle nok mye til før jeg ikke likte den. Det var likevel overraskende hvor mye nærmere filmen gikk i fotsporene til den første Rocky-filmen, og ikke bare fokuserte på spetakkelet som er boksekamper og treningsmontasjer (ikke at det er noe feil med det!).

Begynnelsen til denne maskuline filmserien er mer emosjonell kompleks enn det jeg mistenker mange tror.

Den beste beskrivelsen jeg har sett av den originale Rocky er at du tror du ser på en boksefilm, så kommer du til slutten så innser du at det er en kjærlighetshistorie du har fulgt med på.

Ryan Coogler, regissøren av den første Creed, skapte et engasjerende drama som ikke skuffet når det kom til selve boksekampene heller. Det var en verdig oppfølger til Rocky-serien

I Creed II er det en ny regissør, Steven Caple Jr, i førersetet. En relativ nykommer. Det var knyttet stor spenning til om han ville klare å videreføre arven. Det vil jeg trygt si at han klarte. Kanskje dette betyr at drømmen min om å få regelmessige gode Rocky-filmer kan bli oppfylt. Om Creed II er en bedre film enn Creed, tror jeg ikke. Men Creed II traff mer emosjonelt. Den er kanskje litt for forutsigbar. Spesielt om du har sett Rocky-filmer tidligere. (Hvem har ikke det, hehe.) Det gjør heldigvis ingenting. Det er gjennomføringen og skuespillet som gjelder, og på det feltet treffer filmen blink.

Filmen åpner med et gjensyn av en karakter vi ikke har sett siden 1985: Ivan Drago. Han trener sønnen sin Viktor Drago. Et beist av et menneske. Deretter får vi se Adonis Creed vinne tungvektbeltet. Så kommer det en boksepromotør til Ivan Drago og sier at tiden er inne. Det er åpenbart at her planlegges det en Creed vs Drago kamp.

Ivan Drago har mistet all ære etter han tapte kampen sin mot Rocky, og er besatt av å bringe beltet tilbake til Russland. De reiser til USA hvor de utfordrer Adonis. Dette kan vise seg å bli hans tøffeste kamp hittil. Det er, som sagt, ikke noe grensesprengende plott. Det som gjør at filmen hever seg til høyere nivå er hvordan den bruker dette tilsynelatende enkle plottet til å fortelle noe mer om hvordan maskulinitet kan være ødeleggende, og hvordan press og forventninger kan være vanskelig og forvirrende. Uavhengig om det er ekte eller imaginært.

Noe filmen gjør bra er å ikke male med svart og hvitt. Viktor Drago er et beist av et menneske, og filmens antagonist, men vi kan ikke unngå å føle sympati med ham. Han har ikke nødvendigvis så mye å jobbe med, men du merker at dette er mer hans fars ønske enn hans eget. Ivan har trent ham hele livet og presset ham. Det er en frustrasjon som ligger og bobler under overflaten. Det gir en fin kontrast til Adonis som også, på mange måter, er tynget under sin fars arv.

Dette er en boksefilm, og da er boksekampene vel så viktige som det opparbeidelsen til dem. De skuffer ikke! Det er ikke en overflod av dem, men de som er der slår hardt fra seg. Det mangler kanskje litt dramaturgi i selve kampene, og de er kanskje litt korte, så det er aldri noen tvil om hvem som kommer til å vinne. De mangler dog litt av den råheten og intensiteten som man finner i de originale filmene. Det er likevel heftige kamper. Under den siste kampen, da vi får høre Rocky- temaet ordentlig for første gang i filmen, ble jeg så gira som man bare kan bli i en Rocky-film. Det var nesten rørende. Da er det som om absolutt alt treffer i filmen, og den går opp på et nytt nivå.

Michael B. Jordan fortsetter å imponere som Adonis Creed. Når det er en så god skuespiller som han, er det ikke rart at de emosjonelle scenene treffer. Frustrasjonen hans, ideen om at man ikke er tøff eller skummel nok, angsten for hva folk vil huske deg som. Usikkerhet. Alt dette selger han.

Tessa Thompson er også god som kjæresten til Adonis, som selv er en fremadstormende musiker. De forlover seg og får barn. Her kommer et litt interessant sideplott i filmen. De begynner å bekymre seg for at kanskje barnet er døvt, akkurat som karakteren til Tessa Thompson. Det er ikke en stor del av filmen, men hvordan det utvikles er fint å se. Som den store Rocky sier i filmen: «She doesn’t feel sorry for herself, so why should you». Det kan være litt parafrasert, men et fint øyeblikk. Det handler bare om å akseptere hverandre, og elske hverandre. Enkelt og greit. Ikke skap problemer der det ikke er noen.

 

Sylvester Stallone gjør en knallrolle. Rocky er hans beste karakter og det er alltid deilig å se ham i den. Han har kommet ut og sagt at dette skal være hans siste film som Rocky Balboa. Om det stemmer, så er det en verdig film å gå ut på. Forhåpentligvis vil han fortsette å være en del av Creed–serien, da forholdet mellom han og Adonis er noe av det beste i filmen. Jeg håper det bare er en liten plan sånn at han kanskje klarer å bli nominert for beste birolle under Oscar. Men hvem vet.

Creed II klarer det magiske ved å gjøre filmen større og mer bombastisk enn forgjengeren sin, men holder på det følelsesmessige som gjør at vi bryr oss. Kanskje i enda større grad enn i eneren.