Anmeldelse: Doctor Sleep

Intertekstualitet. Begrepet for forholdet mellom to eller flere tekster, som krysser eller hentyder til hverandre, har blitt en pengemaskin for Hollywood. Særlig for nostalgi og fan-service. Denne filmen tar kaka!

Den mest sette filmen på norske kinoer hittil i år er Løvenes Konge, som er et eksempel på en film så forbundet til en tidligere klassiker, at det var det som solgte publikummet til å se de samme scenene, musikken, bildeutsnittene og historien en gang til. Disney har pumpet ut mye av dette i de siste årene, og reklamerer det sterkt i sine trailere. Det samme gjorde de for Star Wars: The Force Awakens, som i sin siste teaser-trailer viste en seilende Millenium Falcon til John Williams‘ ikoniske filmmusikk. En emosjonell effekt som ikke hadde vært tilstede uten intertekstualitet.

Disney er ikke alene om å fremme nostalgien. Universal pumper det ut i Jurassic World-serien. Warner Bros. gjør det samme med Fabeldyr-serien. Det er ikke bare intertekstuelle referanser til sjangerelementer og «det kjente». Det grenser over til spesifikke «vink» til seerne. En invitasjon for at seerne skal kose seg med å «huske det gode og gamle» og nyte denne nostalgiglasuren over verket som har blitt gitt til dem.

Når det kommer til Doctor Sleep, så er Ondskapens hotell (i denne anmeldelsen referert til som The Shining), den saftige glasuren som dekker over hele kaka. Men det er mye godt fyll for det.

Vi følger Danny Torrance (Ewan McGregor) førti år etter hendelsene fra The Shining, hvor han ble hjemsøkt som barn på The Overlook Hotel. Der ble han fortalt av Dick Halloran at han har en viss kraft som de kalte for «shining», og at det er enkelte i verden som har den. Som voksen mann flytter han vekk til en ny by for å komme over sin fortid og her blir han smått kjent med en annen person som også har en «shining». En jente ved navn Abra Stone (Kyliegh Curran). Sammen oppdager de en grufull kult, ledet av Rose the Hat (Rebecca Ferguson), som også har mystiske krefter og utnytter dem på brutalt vis for at hun og resten av banden skal oppnå udødelighet.

Plottbeskrivelsen er veldig annerledes fra originalfilmen. Det var godt å se. Vi er ikke innelåst, men strekker ut armene langs Amerika. Store deler av filmen forteller en historie som virkelig hører hjemme i en oppfølger. Regissør Mike Flanagan vet hvordan han skal gi et drømmende aspekt ved verket sitt. Konstant føles det ut som om man blir kastet i et mareritt med hvordan kameraet og karakterene beveger seg. Det er en del fjollete elementer på gang og konvensjoner som minner meg mer om simplistiske vampyr-/superheltfilmer for tenåringer, men jeg kan tolerere en del av det.

Jeg fant meg selv underholdt, til tross for at alle de symbolske lagene fra originalfilmen er borte. Skjulte skatter i narrativet er det ikke å finne. Det er en enkel sjangerfilm og treffer alle punktene i psykologiske skrekkdramaer.

Filmens prestasjoner er alle helt ok, med litt ekstra skryt til Rebecca Ferguson som antagonisten. Hun får kanskje noen svake replikker, men greier å skape en passe ikonisk tilstedeværelse i dette universet. Men den beste skuespillerprestasjon kommer ikke engang fra noen av hovedskuespillerne. Jacob Tremblay, som gjorde seg kjent i den prisbelønte Room, har en kort og utrolig sterk rolle. Scenene med ham gikk virkelig under huden på meg.

La meg nå komme tilbake til det jeg nevnte innledningsvis: Filmens intertekstualitet. Det er tydelig at det er en visjon bak filmen. Det er til tider godt å se at verket eksisterer i samme univers som vi så i Kubricks originale film. Jeg var usikker på hvor mye foten skulle trykke på 1980-klassikeren, da dette skal være en adapsjon av Stephen Kings oppfølgerroman samtidig som det er en oppfølger til filmen. King var som kjent veldig kritisk til hva Kubrick gjorde med romanen hans.

Flanagan ser ut til å respektere begge, og enkelte ganger han lener seg merkbart på King sin side. Blant annet når det gjelder alkoholproblemene som tas opp i filmen. Til syvende og sist er kaken trampet ned av det som er en velkonstruert og nerdete homage til Kubrick.

La meg illustrere med et eksempel på hvor velkonstruert det er. Når Jack Torrance går inn i gullrommet i hotellet i den originale filmen, så ser vi ikke speilbildet hans i speilet. Som om han tråkker ut av dimensjonen vi har befunnet oss i. Man skulle tro at en så uvesentlig detalj går over hodet på regissøren. Det er ikke så veldig synlig, men Flanagan husket å inkludere dette også i en lignende scene i filmen. Detaljnivået er imponerende.

The Shining-glasuren renner virkelig over. Jeg smilte litt igjennom det, men man vil nesten rope ut: «det holder nå!» Her blir jeg litt for mett. Det er et punkt hvor man føler det blir nok med de samme kamerautsnittene, de samme replikkene, den samme musikken, den samme historieprogresjonen og de samme skrekkøyeblikkene. Det som allerede har blitt bygget opp av den originale Doctor Sleep-plottet, som var løst knyttet til den originale filmen, blir slukt i en gigantisk nostalgimasse. Alt som handler om hotellet er et gigantisk runk.

Husker dere 2010: The Year We Make Contact fra 1984? Oppfølgeren til 2001: En romodyssé? Den foregår etter hendelsene fra den første filmen og har noen referanser her og der. Men det er en film som trekker vekk alt det tvetydige, filosofiske, symbolske og interessante vekk fra den første filmen og gir oss en helt kompetent sjangerfilm. Doctor Sleep er litt mer fengende, men befinner seg i samme liga.