Anmeldelse: Fremad

En magisk ferd, som mangler en del magi.

Først og fremst vil jeg rose Walt Disney Nordic for en ting: Å lansere denne filmen – både i norsk og original tale … samtidig som den amerikanske premieren.

Som regel har vi nordmenn måtte smøre oss med tålmodighet for filmer fra Walt Disney Animation Studios og datteravdelingen Pixar.

Særlig når andre animasjonsstudioer henger seg på amerikansk utgivelse (Dreamworks pleide å vente, men det gjør de ikke nå lenger), så har det virker bak mål at Disney henger etter i Norge.

Når en lenge etterlengtet oppfølger som Toy Story 4 hadde premiere i nesten alle verdens kriker og kroker i juni 2019, og vi i Norge fikk kinopremiere først 6. september, som var 25 dager før den ble gitt ut på fysisk film i USA. Da begynner man å miste tålmodigheten. Så en stor klapp på skulderen for tidlig utgivelse av Onward (Fremad på norsk). Vi håper dette er én av mange filmer som følger trenden.

Når det gjelder Pixar, så har de hatt en litt humpete tur det forrige tiåret. Det er to filmer som skiller seg meget positivt ut (Innsiden ut og Coco), mens resten er enten middelmådige eller bare «gode nok».

Det er vanskelig å nå opp til det strålende filmgalleriet på 90- og 2000-tallet. Fremad er nok heller ikke like storartet som de filmene.

Fremad foregår i forstadene i en fantasiverden hvor mennesker ikke eksisterer. Verdenen består nemlig av alver, troll, feer, enhjørninger, havfruer og mange andre vesener. Den magien man husker fra fortiden er glemt når man har teknologi som gjør ting lettere for hverandre.

I forstadene finner vi to ungdomsbrødre, Balder og Iver (Barley og Ian på originalspråket), som mistet sin far etter at han ble syk for mange år siden. Balder har noen få minner av ham, mens Iver var ikke en gang født. På Ivers 16-årsdag mottar guttene en magisk trollmannstav. Denne gaven hadde moren spart i mange år da den kom fra faren, og staven vil bringe tilbake faren i et døgn.

Når de prøver på dette får de bare halve kroppen hans. Derfor bestemmer brødrene seg for å dra på en oppdagelsesferd for å finne en fønikskrystall, som vil bringe tilbake resten av faren. Ulempen er at magien forsvinner innen neste soloppgang.

Det er en fryd å se at Pixar velger å fokusere på originale filmer nå fremover. Det er de kreative og originale fortellingene som har gitt dem den statusen de har blant animasjonsstudioer. Her starter det med en åpningsscene som likner kanskje litt vel mye på Dragetreneren, før det blir en festlig kombinasjonen av Bright og Weekend at Bernie’s.

Det er kjente sjangerkonvensjoner her, og i likhet med Coco er det en magisk situasjon som må løses før soloppgang. Til tross for at dette er ingen oppfølger (som Pixar har gjort en del av de siste årene), så holder de det gående på kjent grunn. Jeg skulle gjerne sett større sjansespill, men det er ikke helt det skaperverket de virker interessert i å lage.

Første akt blir også litt rotete og denne verdenen de bygger opp føles veldig påtvunget. Det er mye som rett og slett ikke kommer naturlig og filmen snubler i noen irriterende overforklaringer mellom replikkene. (Trenger vi virkelig å vite at moren til guttene har et friår? Det kommer verken naturlig inn i dialogen eller er nødvendig for historiens gang). Her er det mye som kunne blitt kommunisert visuelt.

I 2012 offentliggjorde Pixar 22 regler for fortellerstruktur de liker å følge. Den femte regelen handlet om forenkling, noe særlig filmens første akt kunne fått nytte av. Heldigvis holder Fremad et friskt kjør i eventyret til brødrene – og holder det enkelt. Kjemien mellom brødrene er god og deres personligheter kommer over flere utfordringer på ferden. Det er en klassisk eventyrfortelling med prøvelser underveis, som har en emosjonell kjerne til slutt.

Pixar kan trikset med å være tårevåte. Noen ganger kan det være litt kunstig, men som regel treffer de spikeren på hodet. Karakterene er morsomme og levende, og det er lett å kose seg med denne filmen.

Ja, det blir litt overdrevent sentimentalt til tider, og humoren er mer rettet for den yngre garde (dette har Pixar greid å balansere bedre før), men Fremad er fremdeles å anbefale. En god og velkonstruert film, som bare mangler magien til å være noe mer enn det.