Anmeldelse: Goliat

Goliat tar oss med til Norrkoping, en liten industri by i Sverige. Her møter vi mennesker på bunnen av samfunnet med få muligheter her i livet. Det som er viktig for disse menneskene er tilhørigheten til sine egne, og da på toppen, sine respektive kriminelle nettverk.

Allerede i åpningssekvensen blir vi blir kastet inn i miljøet og situasjonen til disse menneskene, hardt og brutalt. Sekvensen setter også raskt tonen for filmen.

Vi møter deretter familien som er fokuset for filmen. Her møter vi den kriminelle faren Roland, spilt av Joakim Sällquist, eldstesønnen Kimmie, spilt av Sebastian Ljungblad, mor og to yngre søsken. Roland skal i fengsel, og den 17- årige Kimmie skal, etter Rolands ønske, dekke for ham, mens han er i fengsel. Kimmie er i utgangspunktet ikke så åpen for dette. Han viser seg som en smart gutt med gode intensjoner. Han vil kun det beste for seg og sine, men det skal vise seg å være vanskeligere enn forventet å trosse farens ønsker og planer.

Etter åpningen flater filmen noe ut, men det flater ut i et deilig pusterom hvor vi rekker å bli godt kjent med flere av karakterene. Dette er filmens kanskje fremste styrke, karakterbygging og de medfølgende skuespillerprestasjonene. Her vil jeg trekke frem de to hovedrollene som er far og eldstesønn. Begge skuespillerne ble nominert i den prestisjetunge utdelingen Guldbaggen, svenske varianten av Amanda-prisutdelingen, i kategorien beste mannlige hovedrolle. Sällquist vant denne prisen. Vel fortjent.

Skuespillet virker autentisk, og kanskje er det nettopp fordi det faktisk er det. For begge de to mannlige hovedrollene er dette deres filmdebut. Begge møtte opp på en prøveaudition og ble valgt på den måten. Sebastian Ljungblad har vokst opp i Norrkoping, hvor filmen ble spilt inn, og passer naturlig nok miljøet og settingen. Han har også i tiden etterpå vært i trøbbel med loven i det virkelige liv. Begge hovedpersonene står foreløpig oppført med kun én film på merittlisten sin.

Videre virker det som regissør Grønlund har hatt mye fokus på det autentiske. Dette gjelder setting, scenografien og hvordan filmen fremstår. Resten av skuespillerne er heller ikke profesjonelle. Det skal legges til at autentisiteten fungerer svært bra, og de skuespillerne som har en større rolle glimter frem med sitt nærvær.

Musikken er velplassert og skaper stemning. Regien skaper god dynamikk og det er en god flyt i filmen. En flyt som også er tilstede i de rolige scenene. Det som mest vinner meg over i denne filmen er forholdet mellom far og sønn. De mellommenneskelige relasjonene som så godt viser den håpløse situasjonen. Sønnen som vil gjøre det rette, mens faren er overbevist om at han selv, i sin ungdom, har gjort alle de tingene sønnen mener er rett, skaffet seg jobb, prøvd den hederlige banen, og allikevel havnet der han er. Nå verner han om det han har bygget opp. Den skjøre kriminelle løpebanen som tidvis gir den inntekten som trengs, og noen ganger mer, men som for det meste bare er en ond sirkel som virker umulig å unnslippe. Det er viktige spørsmål som stilles i denne filmen. Det er reelle samfunnsproblemer vi trenger å diskutere, og å løse. Regissør Grønlund balanserer skuespillerne og deres prestasjoner med omgivelser som kler historien godt.

Dette er rett og slett en fantastisk film. Den har glimrende skuespill og regi. Man kunne si at historien ikke er av den mest originale sorten, men jeg vil allikevel påpeke at den gjør noen uventede valg her og der. Den er gripende, og jeg sitter til stadighet med en dårlig følelse i magen og en klump i halsen. Den treffer der den skal. Dessuten avslutter den på en måte som ga meg gåsehud og en ekkel følelse av håpløsheten disse menneskene befinner seg i. Rett og slett en viktig film som gir innblikk og perspektiv i noen av de samfunnsproblemene de fleste av oss helst vil slippe å involvere oss i.