Anmeldelse: Hellboy (IMAX)

Om du ikke er for sart for å se djevler og demoner, tåler litt blod og gørr og har sansen for en «grumpy», depressiv demon som filmens helt, trekk frem popcornet! Den nye Hellboy er en god film.

For en som ikke har sett de forrige Hellboy-filmene fra 2004 og 2008, så er den beste sammenligningen filmen Constantine fra 2005 med Keanu Reeves.

I begge filmene lever du i en verden der «Helvetet» er lett tilgjengelig og du kan mane frem demoner med enkle ritualer.

Det hele er basert på tegneserien, skapt av Mike Mignola.

Hellboy er en film som ikke tar seg selv altfor høytidelig. Filmskaperne, med regissør Neil Marshall (kjent fra TV-serier som Game of Thrones og Westworld og filmer som Doomsday og The Descent), tegner et meget enkelt bilde av en moderne verden med lett tilgang til hekser og demoner.

Hellboy – spilt av en nesten ugjenkjennelig David Harbour (Stranger Things) – er en svær låvedør-formet demonisk skikkelse med en kynisk utstråling, som vandrer blant mennesker og jobber som demonjeger. Det sier seg selv at du ikke kommer til å forlate kinoen og føle deg noe særlig smartere, men filmen har en rå underholdningsfaktor som man ikke lenger finner i DC eller Marvels superhelt-filmer.

Hellboy reiser i denne historien fra USA til England for å finne ut av ryktene om at en meget ond heks er blitt vekket til live og er å anse som en fare for hele menneskeheten. Nimue the Blood Queen var en heks som regjerte i middelalderen, men ble konfrontert og beseiret av selveste kong Arthur med det magiske sverdet Excalibur. Kroppen hennes ble partert, nedgravd og bortgjemt i forskjellige steder av England for 1500 år siden, noe som ikke har gjort henne blidere. For i magiens verden er jo ingen helt døde. Hellboy har dermed en stor utfordring foran seg.

Det mange nok vil legge merke til er arbeidet som er gjort med kostymer og visuelle effekter. Jeg vil påstå effektene utføres noe mer gjennomført i andre slike sjangerfilmer, men i Hellboy har effektene, enten de er digitale eller «ekte», en rå kvalitet over seg som nok får mange til å trekke på smilebåndet.

Sminken og kostyme-arbeidet på Hellboy selv er utrolig tøft laget, og dere kan bare glede dere til når dere får se heksen Baba Yaga. For ikke å nevne et par-tre troll på veien. 

Regissør Neil Marshall har fortalt med stolthet at han brukte praktiske (dvs. ikke-digitale) spesialeffekter så mye som mulig. Dette er jeg helt for, da jeg vil påstå det har gitt mange av scenene en ganske rå kvalitet, mens dataanimasjonseffektene, spesielt mot slutten av filmen, ikke er fullt så imponerende.

Selve plottet og historien er ikke spesielt nytenkende, selv om den er greit sammensatt og dialogene virker godt gjennomtenkt.

Det som virkelig fenger folk i denne filmen er nok den røffe atmosfæren og de ganske så blodige kampscenene som er spandabelt spredt ut over hele filmen. Personlig synes jeg det var en del scener mot slutten de kunne ha spart seg for, som virket litt for visuelt drøye. 

Men denne filmen har også en sjarm jeg ikke så lett finner andre steder. Jeg liker godt Hellboys konstant dystre selvironi og hans holdning til menneskene rundt seg. En slags antihelt som skremmer alle, men er god på bunnen.

Takk til ODEON Oslo for pressevisning i IMAX-salen.