Anmeldelse: It

It er, sammen med Dark Tower, den andre filmatiseringen av en Stephen King-roman i 2017.

I motsetning til Dark Tower, som generelt ble mislikt av kritikere såvel som kinogjengere, kommer It veldig heldig ut av det, og er en gledelig og overbevisende overraskelse, og en sjarmerende skrekkfilm om en gruppe barn som blir terrorisert av en eksentrisk, men fryktinngytende klovn som heter Pennywise.

It er regissert av Andy Muschietti – som i 2008 imponerte med kortfilmen Mama, som deretter ble ekspandert til en full-lengders film i 2013. Mama (2013) var etter min mening en lite spennende og svært generisk, kjedelig skrekkfilm. Jeg gikk derfor til It med høy skepsis til hvordan regissør Muschietti skulle håndtere et beist som It.

I It har regissør Muschietti og manusforfattere Chase Palmer, Cary Fukunaga (som egentlig skulle regissere filmen, men forlot prosjektet på grunn av «kreative uenigheter») og Gary Dauberman har valgt å kun fokusere på den éne delen av historien som befinner seg i kildematerialet – nemlig delen om barna (i kildematerialet følger vi hovedkarakterene både i barndommen og i voksen alder).

Dette grepet fungerer svært bra, og gjør at filmen, som så mange filmatiseringer av bøker, slipper å hoppe fort i svingene fordi den forsøker å få med alle sjekkpunktene fra kildematerialet.

Avgjørelsen av å fokusere filmen på barndommen til disse karakterene fungerer også godt i å gi tilskueren et sjarmerende samlingspunkt i form av «taper-gjengen» (The loser club). Filmens sterkeste kort er her hvor sjarmerende denne sammensetningen av unge mennesker er, hvor alle har sin egen personlighet, sine egne problemer og – kanskje viktigst i forbindelse med filmens handling, som jo er en skrekkfilm – sine egne frykter (noe som den terroriserende klovnen Pennywise skal bruke til sin fordel).

Det skorter ikke på skumle sekvenser hvor barna én etter én blir besøkt av klovnen Pennywise, gjerne i form av den respektive karakterens største frykter. Men noen av de mest sjarmerende øyeblikkene i It er hvordan ungdommene finner vennskap gjennom å jobbe sammen for å finne ut av hva som foregår i den tilsynelatende hjemsøkte byen. Det er også rørende hvordan filmens senterpunkt Bill er desperat etter å finne ut av hva som har skjedd med lillebroren Georgie, som blir tatt av Pennywise i filmens vanvittig stemningsfulle åpningssekvens.

Et annet sterkt kort filmen stiller med er Pennywise i seg selv, spilt av Bill Skarsgård. Skarsgård gjør en utrolig god jobb med å fremstille galskapen i klovnen Pennywise – som er både truende og skummel, men komisk og eksentrisk på samme tid.

Regissør Muschietti gjør en god jobb med å fremstille de (svært) mange skrekk-sekvensene på forskjellige og friske måter, slik at det ikke bare føles som repetisjon om og om igjen, som det har en tendens til å føles som i mange skrekkfilmer. De friske fargetonene gjør at klovnen Pennywise stikker seg mer ut i bildet og fremstår som enda mer skremmende, men også på et merkelig vis innbydende. Kinematografien er også overraskende frisk og det er mange kamerabevegelser som tilbyr et unikt perspektiv på hendelsene, og i samspill med lyd og klipping klarer Muschietti å skape en nokså unik atmosfære i It.

Til tross for at filmen gjør en god jobb i å ta for seg kun den ene halvdelen av kildematerialet bærer filmen fortsatt noe preg av å være for kort med tanke på alle trådene den kaster ut. Jeg kunne tenke meg flere sekvenser hvor fokuset var på vennskapet i taper-gjengen, og filmen hinter også til at selve byen er hjemsøkt og at de voksne er med på å terrorisere barna (flere av barna i gjengen har problemer hjemme), men dette blir aldri tilstrekkelig utforsket.