Anmeldelse: Jackie

Natalie Portman gjør sin beste prestasjon i Jackie

Jackie er en biografisk film gjort til en grøsser, en marerittaktig versjon om et av Amerikas mørkeste øyeblikk. 

Det finnes mange filmer som handler om død og sorg, om hvordan vi tar imot døden. Regissøren Pablo Larraín presenterer en annen versjon av den klassiske fortellingen – som vi sjelden ser på film, nemlig arven og historiens makt.

Biografiske filmer er vanligvis veldig like og kjedelige. Det er ikke mye rom for innovasjon eller eksperimentering med kamera eller lyd.

Det er denne type filmen som oftest assosieres med «Oscar-bait» eller filmet som bare produseres for å få Oscar-nominasjoner, og ikke nødvendigvis for å fortelle en god historie.

Jackie er ikke en vanlig biografisk film. Filmskaperne forstår hvor grusomt det å se at noen du elsker bli drept. Og at det blir enda verre når du er USAs førstedame.

Filmen har en relativt enkel fortellerstruktur. Vi følger førstedamen Jacqueline Kennedy gjennom uken etter drapet på hennes mann, altså John Fitzgerald «Jack» Kennedy . Filmen veksler frem og tilbake mellom et intervju med en journalist, og da Jackie arrangerer begravelsen til Kennedy.

Pablo Larraín og fotografen Stéphane Fontaine har tatt et konvensjonelt manus og gitt det nytt liv. Dette oppnår de ved å skape en visuell atmosfære rundt manuset som føles uhyggelig og forferdelig, slik at vi føler det Jackie følte.

Fontaine bruker 16 mm film for å gi filmen en gammeldags visuellstil, som harmonerer med arkivopptak fra begravelsen og en tur i Det hvite hus fra 1962.

Kameraet forlater aldri Jackie, og det er alltid fokusert på ansiktet hennes.

Filmen kan for det meste deles i to kameravinkler:

Totalbilder der vi ser Jackie omgitt av mengden. Kameraet følger hovedkarakteren, men viser også folk som ser opp til henne. Dette bidrar til en klaustrofobisk estetikk, som minner om hvordan Jackie alltid var overvåket og under press på grunn av sin jobb som førstedame.

Filmen bruker også mange nærbilder der vi fokuserer på reaksjonene til Jackie. Dette hjelper å fremvise Natalie Portmans rå prestasjon, som er hennes aller beste som skuespiller.

Portman viser forskjellige sider av førstedamen. I samme scene går Portman fra moren Jackie, til kona Jackie, til enken Jackie, til førstedamen Jackie.

Hun spiller en karakter som alltid skjuler seg bak en maske. Vi får inntrykk av at mennesket Jackie hele spiller en karakter, og ikke seg selv. Natalie Portman fremviser Jackie som en formidabel dame som krever respekt og tar kontroll over sin egen arv, og som sjelden viser følelsene.

Natalie Portman stuper inn i rollen og transformerer seg til Jacqueline Kennedy på en måte som minnes om Daniel Day-Lewis’ rolletolkninger. Portman har den samme stemmen, dialekten og selve uttrykkene som det vi kjenner fra filmopptak av kvinnen som Frank Sinatra døpte «Amerikas dronning».

Filmen stiller et viktig spørsmål om arv og hvordan vår historie lever videre etter vi dør.

Gjennom filmen får vi inntrykk av hvor bekymret Jackie var for at hennes mann ville bli glemt. I en scene spør Jackie en sjåfør om han vet hvem James Garfield var, når sjåfører svarer «nei» sier Jackie at han også var en president som ble drept på jobb.

Men filmen viser hvordan i løpet av et intervju plantet Jackie et frø som skulle vokse til å bli ettertidens bilde av Kennedys presidentskap.

Hun fikk frem bildet av Camelot-legenden, at Kennedy var en idealistisk mann, og at uansett hvor mange gode presidenter kunne komme etterpå, kunne det aldri finnes en ny Kennedy.