Anmeldelse: Kingsman: The Golden Circle (Dolby Atmos)

En lett og leken Kingsman-oppfølger har mye bra med seg. Men det blir rett og slett for mye av det gode.

Jeg storkoste meg med den første Kingsman-filmen – Kingsman: The Secret Service (2015) – hvor regissør Matthew Vaughn virkelig var i storslag.

Basert på tegneserien Kingsman (av Mark Millar og Dave Gibbons) – var filmen soleklar hyllest til den britiske spionfilmsjangeren.

Men moro, ikke alvorstung, slik den offisielle James Bond-serien med årene dessverre er blitt.

Det var derfor med en viss forventning jeg satte meg ned for å hygge meg med Kingsman: The Golden Circle, men også med en smule skepsis.

Colin Firth – i rollen som «kongemannen» Harry Hart / Galahad døde jo i første runde, men er tilbake i denne filmen – noe man ikke kan unngå å få med seg i trailerne.

Dette konseptet med å stadig bringe tilbake karakterer som så tydelig var døde, er en uting i actionsjangeren, slik jeg ser det.

Her forsøker man dog virkelig hardt å gi det hele en slags plausibel forklaring, men alle scenene tværer ut og er – som mye av filmen ellers – en klar indikasjon på at man bør ha sett den første for å virkelig få utbytte av denne nye filmen.

Det pøses på med tilbakeblikk og påminnelser for å minne seerne om hva som henger sammen med hva.

Men i korte trekk:

Harry Hart var mentoren til Gary «Eggsy» Unwin (Taron Egerton) i første film.

Nå er den unge arbeiderklassegutten «Eggsy» en fullbefaren og ikke minst velantrukket agent, men noen vil «Kingsman»-organisasjonen til livs, alle som én. De lykkes nesten helt.

Det hele starter voldsomt med en biljakt med London-drosje og så fortsetter det i samme stil.

Inne i mellom blir det tid til mer svensk romanse, da «Eggsy» og den svenske prinsessen har innledet et seriøst forhold etter den grove starten mot slutten av første film.

Det blir litt som at «James Bond Junior skal være monogam, og virkelig vil det.» Fungerer det? Jo da, delvis. Det er i alle fall en annerledes vri!

I filmen er nikkene mange til den enda mer kjente agenten, og filmskaperne legger ikke skjul på den minste ting.

Hunden til «Eggsy» og «Tilde» (Hanna Alström) heter «JB», agentene drikker helst Vodka Martini, går alltid ulastelig antrukket i dress, har all verdens gadgets – og sannelig dukker også en eks-Bond-pike opp i rollen som amerikanernes svar på «Q», Halle Berry som Ginger Ale.

Den ene scenen etter den andre er også rene blåkopier av ting vi har sett i Bond-filmene opp gjennom tidene: en bil som blir til en slags ubåt/undervannsbil (The Spy Who Loved Me, 1977) eller hva med et hemmelig anlegg på toppen av et alpinparadis i de sør-europeiske alpene (On Her Majesty’s Secret Service, 1969).

Men moro er det. Hesblesende action fra A til Å, med et voldsomt lydnivå, så man nesten ikke rekker å summe seg.

Dolby Atmos-versjonen jeg så og hørte var en kaskade av lyd, nesten for tett i tett med effekter og noe anmasende filmmusikk. Nyansene forsvinner rett og slett, når man blir bombardert på dette nivået.

Noen minneverdige sanger eller filmmusikk-temaer? Ikke en eneste ny, men mange kule versjoner av tradisjonelle Americana-sanger.

For i denne filmen må den amerikanske bror/søster-organisasjonen, Statesman, tre støttende til når restene av Kingsman trenger bistand. Det innbyr til mange fine «kulturkonflikter», men ikke så voldsomt utpreget.

Annet enn at filmskaperne på en usubtil måte forsøker å fremstille USAs president som like ondskapsfull som superskurken Poppy Adams, en narkotikabaronesse spilt av Julianne Moore i full vigør. Hun er så «over the top» at man forstår godt at Moore koste seg med rollen.

Filmskaperne forsøker også å si noe om narkotikaproblematikken, og ender opp med å fremstille en stor del av befolkningen som misbrukere. Presidentrådgivere, svenske prinsesser, kamerater i Londons arbeidstrøk … alle som én er kunder av «Poppy». Slik sett er dette kanskje filmens mest realistiske aspekt, hva vet jeg.

Voldscenene er «tegneserieaktige» i den beste mening av ordet, med at man ser voldsomme ting, men med lite blod og sprut. Volden er likefullt svært voldsom og overdrevet, men likevel ikke noe for sarte eller for unge sjeler. Det er temmelig motbydelig, for å si det mildt. Spesielt én scene er til å brekke seg over. Igjen strekker filmskaperne strikken langt for å utfordre tabuer.

Denne andre Kingsman-filmen bobler fortsatt over av skaperglede og en forkjærlighet til en kul sjanger. Alle skuespillerne ser ut til å digge karakterene sine. La oss heller ikke glemme Jeff Bridges, Pedro Pascal, Channing Tatum og Mark Strong i fremtredende roller.

Men for meg ble det hele litt for mye «overkill», bokstavelig talt. Det blir for plumt, for vulgært, for teit, slik at det nesten tipper over i Austin Powers-territorium, uten at filmen som helhet skal være ren parodikomedie, men snarere er tenkt som en actionfilm med lette overtoner. Men mer moro enn James Bond-filmserien er blitt, er filmen definitivt, og vil derfor fylle et «hull» i kinomarkedet.