Anmeldelse: Let Me Fall

Let Me Fall er en sterk film fra island med en hard og ærlig historie om avhengighet, basert på ekte hendelser.

Magnea er 15 år og har nylig møtt Stella.

Stella har ingen begrensninger. Hun drar på fest når hun vil. Hun kan avslå kjæresten sin om hun vil. Hun kan si det hun vil. Hun kan ta så mye dop hun bare vil. Dette er spennende for Magnea – og sakte men sikkert faller de for hverandre og klarer ikke å eksistere uten hverandre (eller uten dop).

Filmen forteller historien om disse to karakterene og deres reise gjennom misbruk, fester og utfall av deres valg.

Allerede etter 20 minutter inn hopper filmen 12 år frem i tid. Fra en ung, uskyldig og vakker Magnea på 15 år ser vi nå en sliten og sår Magnea – fortsatt en misbruker.

Jeg synes dette er et sterkt valg av regissør (Baldvin Zophoníasson) fordi det viser en skjebne som verken jeg som tilskuer eller 15 årige Magnea kan unnslippe. Det gjør at alle hendelser og valg som blir tatt fra den unge Magnea i ungdomstiden blir mye vondere å se på.

Filmen retter et brutalt blikk mot konsekvensene og realiteten relatert til avhengighet og dopmisbruk. Magnea stiller heller aldri noe spørsmål til at det hun gjør eller om den livsstilen hun har valgt er feil. Noe som heller ikke skaper det samme spørsmålet i hodet mitt mens jeg ser på filmen. Den tvinger meg til å akseptere at det er dette hun vil gjøre og det er ingenting jeg eller noen andre kan gjøre med den saken. Filmen er basert på intervju fra familier til misbrukere, som gir en dybde og troverdighet i historien.

Selv om det ikke er noe mangel på hvilke vidder Elín Sif Halldórsdóttir (Magnea) og Eyrún Björk Jakobsdóttir (Stella) kan gå ut på med skuespillertalentene sine, så klarte jeg ikke å knytte meg helt til hovedrollene. Filmen fokuserer mest på situasjoner rundt og med dop, og mister derfor litt perspektiv og innblikk fra andre dagligdagse handlinger eller situasjoner et menneske gjør.

Vi får noen nydelige scener med foreldrene til Magnea som viser hvor vanskelig det kan være å legge merke til avhengighet før det er for sent, men allikevel kjenner jeg at jeg trenger litt mer for å gjøre Magnea universelt relaterbar for å knytte meg og mitt følelsesregister nærmere henne.
Kanskje har hun drømmer eller andre lidenskaper i livet bortsett fra å kun dra på fest?

Dette er pirk, og også min subjektive mening, så om du klarer å knytte deg til karakterene vil nok dette bli en enda mer tragisk historie og enda bedre filmopplevelse.

Ólafur Arnalds (Broadchurch) viser at han er en av nåtidens dyktigste filmmusikere. Merk deg navnet.

Han tar et modig valg med å skape en vakker melodi som gjør det dystre og ubekvemme poetisk. Musikken bidrar også til at det blir lettere å se på filmen. I øyeblikket Magnea stikker sin første sprøyte inn i blodåra så tar jeg meg selv i å ikke se vekk fordi musikken, med god hjelp av Fotograf Jóhann Máni Jóhannsson, skaper fortryllende filmbilder som man kan betrakte i lang tid.

Let me fall tar deg med inn i en mørk og hard verden og med hjelp av gode virkemidler skaper regissør Zophoníasson en romantisk og vond historie om misbruk, kjærlighet og avhengighet.