Anmeldelse: Los Lobos (The Wolves)

Dette eventyr og dokudramaet gir liv til Samuel Kishi Leopos semi-selvbiografiske historie om to innvandrergutter i en ganske annerledes Hjemme alene-film.

En allerede rørende historie får ny relevans når man her visualiserer opplevelsen av det å emigrere, og det å bli påtvunget isolasjon – gjennom blikket til barna Max (8 år) og Leo (5 år).

Los Lobos vever et nyansert bilde av fantasi og flukt – utover de slitsomme realitetene i livet til en familie som nylig er ankommet USA fra Mexico.

I Samuel Kishi Leopos ømme og oppriktige film er det fattigdom og en usikker juridisk status som gjør verden til et farlig sted. Men Leopo og medforfatter Sofía Gómez Córdovas delikate manus fordeler ikke skyld, ei heller skapes det skurker her.

De har et klart blikk på alle karakterene og spesielt på den hardtarbeidende unge moren. Dette er en personlig historie for Leopo. Da han selv var fem år, og hans yngre bror var tre år, reiste de sammen med sin mor denne reisen fra Mexico til Albuquerque på turistvisum.

De var bare utstyrt med en liten koffert og og løftet om et Disneyland-besøk som medisin mot hjemlengsel.

Lillebror har blitt filmmusikk-komponist og de har samarbeidet om å gi oss denne filmopplevelsen. Brødrene Leopo gir en kjernen av autentisitet til filmen som skiller Los Lobos fra mange andre innvandrerhistorier.

En betydelig del av historien blir filmet i et dystert enkeltrom, med barna hjemme alene der de går på veggen av kjedsomhet. Deres klaustrofobiske opplevelse kan virke smertelig gjenkjennelige for oss alle disse dager. Kreativitetsutbruddene etterfølges av lang kjedsomhet, nærhet og krangling. Og man kjenner den intense lengselen etter å være ute i verden der de presser nesen mot vindusruten. Sånn er det mange som har opplevd verden i denne tiden med Covid-19.

De to små guttene Max og Leo spilles av Maximiliano og Leonardo Najar Marquez – som er brødre også i virkeligheten, og de to viser et naturtalent i denne filmen.

Guttenes mor, Lucia spilles av den meksikanske skuespilleren Martha Reyes Arias som med Los Lobos gjør sin andre full-lengde spillefilm.

Lucia er gitt en sympatisk rolle i moren som gjør sitt beste for å overleve motgang, og Leopo bruker samme empatiske linse som når han utforsker barnas perspektiv. I en ekstraordinær tolkning, projiserer Reyes Arias den uutholdelige tristheten som hjemsøker Lucia gjennom de trette øynene og de små smilene hun henter krefter fra. Lucia vet at Max og Leo sitt velvære er avhengig av hennes evne til ikke å bukke under for fortvilelse. Akkurat som guttene finner måter å få mest mulig ut av sine begrensede eiendeler, omfavner Leopo også det ressurssterke dogmet i Lucia.  Hun bruker løftet om en tur til «Disney» for å overtale sine to små sønner om at de lange dagene de tilbringer alene hjemme i et rom i Albuquerque – er et liv de alle har håpet på.

Fotografen Octavio Arauz’ følsomme og passe begrensede nærbildekameraarbeid balanserer på den fine estetiske linjen mellom sentimental nostalgi og hard, stygg virkelighet. Dette gjør bildene tiltalende å se på uten at det blir for romantisert. Intim fotografi og tiltalende skuespill av de to barna, kombinerer filmens fiksjon og dokumentariske som resulterer i et troverdig portrett. Vi vises et bilde av et innvandrersamfunn som alle har noe av barna uskyld og optimisme i seg. Arauz gir oss meditative landskapsbilder fra bussvinduet og han er dyktig til å manipulere naturlig lys slik at vi opplever en subtil lysstyrke i store deler av filmen.

På samme måte fanger han, med bevisst dynamiske komposisjoner og kamerabevegelser, hovedpersonenes rå energi. Vi unngår dermed en altfor klaustrofobisk opplevelse.  Det er også virkelig passende at det er regissørens egen lillebror, Kenji Kishi Leopo som har komponert den lavmælte og strengdrevne filmmusikken. Mens Kenji Kishi Leopos melodiske partitur av og til kan føles litt for insisterende vakkert, setter regissøren en serie verdige og dokumentariske portretter av lokalbefolkningen  som henger rundt blokken i Albuquerque. Sammen utvider de potensialet til en i utgangspunktet beskjeden historie. Vi opplever et miljø, som til tross for at det virker lite imøtekommende og farlig, gradvis bygger opp et bilde av fellesskap. Omverdenen, full av brukte sprøyter er befolket med allierte og fiender, som ofte kan forveksles med hverandre.

 

Selv om Los Lobos er dramaturgisk minimalistisk, er dette en film som nok vil sjarmere publikum under Film fra Sør 2020-festivalen.

For å få tiden til å gå, lager guttene sine egne historier. Disse illustreres kort i animerte fargestiftsekvenser der de reiser til andre verdener via den nakne lyspæren som henger fra et skittent tak. Disse segmentene er skapt av det Guadalajara-baserte studioet Platypus Animation som er grunnlagt av blant andre Kishi Leopo. Platypus har laget animasjoner både for Disney+ og Discovery Kids, så de er ganske drevne i dette faget. Max og Leo sine tegninger forestiller «ninjaulver» som er søte tegneserieaktige skapninger. Disse fanger på berørende vis deres sinnstilstand og broderlige kjærlighet. Disse lekne innslagene av animasjon minner om de krusete strektegningene til Jeremiah Zagars  We The Animals.

Det er en noe nesten eventyraktig ved ideen om de to barna som er fengslet i et rom, bundet av regler som må overholdes dag etter dag. Og Leopos film utnytter dette eventyrelementet – guttene bruker de lange timene på å la kreativiteten blomstre.

Hvis Alfonso Cuaróns Roma var en voksens hyllest til – og forsoning med en omsorgsperson som han som barn undervurderte – er Los Lobos noe lignende. Men denne filmen opererer i en langt mindre ekstravagant skala. Med dette viser Leopo, som kunne hatt velbegrunnet bitterhet over vonde minner fra sin barndom, i stedet empati og  forståelse for en mamma i en umulig situasjon. Historien ender i forsiktig optimisme, lunkne forventninger og barn som endelig får være barn igjen. Og det er fravær av skyld, og en fin balanse mellom barnslig undring og voksen pragmatisme. Dette får Los Lobos til å føles som en fortelling, ikke bare om minner, men også om motstandsdyktig kjærlighet og takknemlighet.

Filmen vises som The Wolves under Film fra Sør 2020-festivalen.

Søndag den 29.11 21:15, Vega Scene
Onsdag den 2.12 kl 18.00, Vika kino
Søndag den 6.12 kl 20:45, Vika kino