Anmeldelse: Mank (VOD, Netflix)

Mank er den nye Netflix-filmen regissert av ingen andre enn David Fincher og med manus skrevet av hans far, Jack Fincher.

Filmen omhandler manusskribenten Herman J. Mankiewicz og produksjonen av en av tidenes alle mest ikoniske filmer: Citizen Kane (1941).

Opprinnelig skulle manuset produseres på 90-tallet, men Fincher fikk ikke realisert prosjektet før i 2019 grunnet Finchers bestemte ønske om å filme i svart/hvitt.

Et spørsmål folk kanskje vil stille seg er om de trenger kjennskap til denne gamle filmen fra 40-tallet, før de ser Mank? Svaret er enkelt og greit er «Ja!» (og helst kanskje som en double-feature?). Man bør nok se Citizen Kane først, og så setter man på Mank etterpå.

Vanligvis når det kommer til filmer som er basert på andre filmer, eller handler om film, er det sjeldent vi får noe så bra og så vellykket.

Jeg er også veldig forsiktig med å se frem til «love letters» til Hollywood, da de slike meta-filmer ofte bommer mer enn de treffer.

Heldigvis er ikke dette tilfellet med Finchers film. Mank er en helt vidunderlig periodefilm og står sammen med Once Upon a Time in Hollywood (2019) som en av de beste moderne filmene om Hollywoods storhetstid.

Fincher tar oss med tilbake til 30-tallet, fullt av politisk intrige og god underholdning.

Med fantastisk regi, gledelige rolleprestasjoner og et sterkt manus, lever vi oss inn i det romantiserende filmmiljøet. Vi følger Mank gjennom tredveåra sammen, der han vandrer rundt som en eventyrer i gamle Hollywood.

Det er så mange spennende deler ved filmen at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Jeg kan begynne med å nevne noe av det jeg ikke liker ved filmen, ettersom den er så god. Ikke alle karakterene er like godt fremstilt og det er gjort noen ganske åpenbare valg fra filmskaperne, som viser hvem de sympatiserer med.

Særlig Orson Welles får gjennomgå her og selv om den kjente filmregissøren ikke er med i mange scener, vises han frem som en liten unge som ikke får det som han vil. Det er spennende å se at en film tar slike valg i sin historiefortelling, men jeg mener dette var noe i overkant, spesielt mot slutten, der den særlig romantiserer Manks arbeid på filmen. I tillegg flytter narrativet seg stadig i tid, noe som kan være forvirrende for noen publikummere, spesielt i midten, der det kan være vanskelig å følge med på den politiske intrigen.

Gary Oldman leverer (ikke uventet) en formidabel rollepresentasjon av den aldrende manusforfatteren og gjør seg nok en gang Oscar-verdig, om noe slikt er aktuelt for filmåret 2020. Amanda Seyfried gjør en meget god prestasjon av Marion Davies. Lily Collins gjør en god jobb som Manks sekretær, men blir dessverre noe plassert i bakgrunnen. Filmen introduserer oss også for William Randolph Hearst, som Herman Mankievicz og Orson Welles løst baserte hovedkarakteren Charles Foster Kane på. Hearst er spilt av veteranskuespiller Charles Dance (sist kjent for Game of Thrones), som ikke er noe annet enn perfekt.

Lydbildet er svært merkverdig og kanskje det som slo meg mest med filmen. For ikke bare er filmen filmet i svart/hvitt, som en film fra 40-tallet, men den har også lyddesignet til en. Ved første blikk kan man kanskje tro det er noe feil med lydanlegget man ser det på, der det er et merkelig ekko i hele filmen, men Fincher og lyddesinger Red Klyce har bevisst valgt vekk sin egen estetiske stil og forsøkt å gjenskape 30- og 40-tallet gjennom lyden. Dette skaper en herlig autentisk følelse og jeg elsker at Fincher velger å prøve noe nytt over å gå med sin egen visuelle stil. Vi kan være glad for at dette ikke er en av de Netflix-filmene som ser og høres ut som en typisk og konvensjonell Netflix-film. (PS! David Fincher og Netflix annonserte nylig at de innleder et fire-årig samarbeid. Fincher har allerede jobbet mye med og for Netflix, med serier som House of Cards og Mindhunters.)

Mank har vært vist på noen få norske kinoer i en kort periode, og er på Netflix fra 4. desember. Filmen anbefales varmt! Det er en film som bør ses flere ganger og håper så mange som mulig bruker helgen til å ta en liten tur gjennom gamle Hollywood.