Anmeldelse: Mother!

Mother! er den nyeste filmen til velkjente virtuose regissør Darren Aronofsky, best kjent for psykologiske dramaer om besettelse, med filmer som Requiem for a Dream og Black Swan.

Etter skuffende Noah utgitt i 2014, en film om Noahs ark i stor skala, er Aronofsky nå tilbake med en mer klaustrofobisk film som følger mer i samme åndedrag som filmene regissøren er mest kjent for, men som likevel inneholder mye av den samme tematikken som vi fikk servert i Noah. 

Mother! handler om et ektepar spilt av Jennifer Lawrence (Hunger Games) og Javier Bardem (No Country for Old Men), i takt med den religiøse tematikken fra Noah kun referert til som henholdsvis Mother og Him i rulleteksten.

Ekteparet bor i et stort hus tilsynelatende langt gjemt bort fra sivilisasjonen, hvor Mother (Lawrence) arbeider med å pusse opp huset de har gjenoppbygget etter en brann, mens Him (Bardem) – en fantastisk artist og forfatter, skal vi tro Mother (og andre som etter hvert forviller seg inn i huset og livet deres) – strever med å fullføre sin siste bok.

Regissør Darren Aronofsky er kjent for å ty til drastiske virkemidler for å få frem sitt budskap i filmene sine. I Requiem for a Dream benytter han seg av svært rask klipping og i Black Swan benyttet han seg hyppig av det som opplevdes som voldelige kamerabevegelser som bidrar til å skape et slags kroppslig inntrykk på tilskueren. I Mother! har Aronofsky benyttet seg kraftig av effekten av nærbilder.

I Mother! følger kameraet Lawrence nærmest til en hver tid, og det svært tett på Lawrences skikkelse. Dette er først og fremst en fortelling om Mother, hvor tilskueren får lite innsyn i hva som foregår ellers i det store huset og hva de andre menneskene som befinner seg der driver med. Uansett hvor kaotisk det blir rundt Mother (og det skal bli veldig, veldig kaotisk) konsentrerer faste filmfotograf Matthew Libatique (som også har arbeidet på Requiem for a Dream, Black Swan og Noah) om å følge henne, å registrere ansiktsuttrykkene og reaksjonene, å fange opp følelsene og forvirringen som etter hvert oppstår.

Den hyppige bruken av nærbilder er imponerende og interessant, men det kan samtidig bli litt vel mye, og det hele blir noe klaustrofobisk og til tider regelrett irriterende.

I tillegg til denne visuelle tilnærmingen er filmens lydspor brukt til sin fulle effekt, hvor de minste bevegelser og lyder, klirring og knirking er utrolig høyt mikset på lydsporet for å skape ubehag og en kaotisk stemning.

Bruk av virkemidler som dette er typisk Aronofsky, og dersom du er tilhenger av regissørens tidligere verk er nok ikke dette en film som vil skuffe deg, men for mange vil dette bli for kaotisk, ubehagelig og irriterende. Aronofsky er opptatt av å skape alvorlige, kaotiske og rystende stemninger, og lykkes på sin egen måte på dette, men for meg fremstår dette som ”sjokk-film” for sjokkets skyld.

Det sies at Aronofsky skrev manuset som skulle bli til Mother! i en kort femdagers-periode hvor han var inntatt av inspirasjon. Dette merkes stadig i det ferdige produktet da filmen fremstår som om den bobler over av idéer og at alle skal få sin plass. Mother! er kanskje først og fremst en historie om hvordan musen må ofre seg selv for å gi kunstneren tilfredsstillende inspirasjon og hvordan den narsissistiske kunstneren fortærer musens sinn og sjel i prosessen.

Filmen handler likevel om mer enn bare dette, i sin overflod av tematikk, allegorier og symbolikk.