Anmeldelse: Nothing Like A Dame

Fire aldrende damer mimrer og lever i nuet.

Nothing Like A Dame preges av smittsomme latterkuler og god stemning gjennom sine 84 minutter.

Tekstlinjen «Denne gangen er du også invitert» er oppsatt på filmplakaten.

Vi skal få ta del i dette eksklusive selskapet, som tar plass i landhuset Plowright delte med sin avdøde ektemann Laurence Olivier.

Dokumentaren er ikke mer eller mindre enn en prat mellom fire gode venninner, som tilfeldigvis også er Storbritannias mest kjente teater-Dames:

Judi Dench, Eileen Atkins, Joan Plowright og Maggie Smith.

Både stillbilder og arkivfilm vises for å gi et bilde av deres karriere, både på den britiske teaterscenen, og på filmskjermen.

Samtalene dem imellom og hverandres anekdoter er hovedfokuset i dokumentaren, og det som mest medrivende.

Stemningen foran kamera er avslappet, hvor kvinnene prater både til regissøren bak kamera, og er småfrekke (Dame Smith) mot blant annet stillfotografen, som skaper korte morsomme øyeblikk.

Regissøren forsøker altså ikke å tildekke at dette er en oppsatt, eller regissert tilstelning.

Slike elementer bidrar til en sjarmerende og morsom stemning.

Dialogen mellom kvinnene fremstår naturlig og det er god flyt i både forflyttinger i bildet og klipp.

Hva som trekker ned dokumentaren er at samtalen er for overfladisk.

Filmen hadde vært mer interessant dersom skuespillerne åpnet seg mer, eller i større grad ble utfordret.

Samtalene sirkulerer mest rundt hva de har oppnådd i karrieren, nærmest som et sammendrag av teater- og filmroller.

Når samtalen beveger seg inn på mer interessant og utfordrende terreng skiftes det kjapt.

Diskusjon av tanker og erfaringer rundt temaer som for eksempel kjønnstrakassering kunne gitt filmen er dybde.

Regissørens lette forsøk på å styre samtalen går ikke alltid etter planen. I et forsøk på å få Dame Dench til å prate om emnet aldring, får han responsen «Fuck off, Roger».

Det virker som kvartetten er uvillig til å dvele ved ubehagelige emner. I et sjeldent øyeblikk av sårbarhet innrømmer alle fire at de fortsatt føler seg redde når de spiller.

Men som Dench uttaler: «Fear is petrol».

Det virker som at dokumentaren skal være en «feel-good»- filmopplevelse med en useriøst og lett stemning.

På tross av denne kritikken er damene såpass sjarmerende og morsomme, med en herlig dynamikk seg imellom at jeg koser meg i deres selskap.