Anmeldelse: Pinocchio

Dette er en annerledes vri på Pinocchio-historien enn den vi kjenner fra Disneyuniverset. Den støtter seg mer til originalmaterialet, The Adventures of Pinocchio (1883) av den italienske forfatteren Carlo Collodi.

Den nye filmversjonen av Pinocchio har et mørkt og gotisk utseende som antagelig vil frastøte enkelte, men glede andre.

Det er en annerledes barnefilm hvor enkelte mest sannsynlig vil undre seg om den i det hele tatt er for barn, mens andre vil leve seg inn i historien og nyte hvert sekund. Jeg faller i sistnevnte kategori.

Vi møter den fattige snekkeren Geppetto, spilt av Roberto Benigini, som bygger en sønn ut av tre. Han lever, han heter Pinocchio og er mesterlig spilt av Federico lelapi. Begge de to nevnte skuespillerne gjør en fremragende jobb og skaper et karismatisk bånd som varer filmen ut.

Pinocchio er nysgjerrig og naiv. Veldig naiv, men hva kan forventes av en gutt av tre? Historien bringer ham ut i verden og Geppetto reiser etter for å finne sønnen sin. Her møter Pinocchio mange forskjellige skapninger. De er groteske i utseende, mørke og eventyrlige.

Mange vil nok være delt når det kommer til denne filmen. Noen vil elske den og noen vil hate den. Noen vil visuelt fryde seg mens andre vil bli skremt. Jeg faller i den første kategorien. I en verden hvor folk skal la seg krenke over det meste vil nok mange la seg «krenke» av at dette tilsynelatende er en barnefilm. Noe jeg helt klart syns den er. Samtidig som barna ikke skal skremmes til søvnløse netter er det viktig at de også får oppleve rare, mystiske og spennende eventyr. Filmen legger i alle fall til grunn for en fin prat og opplevelse sammen med barna. Så se den sammen med familien!

Jeg så filmen med mine to barn, som begge satt klistret til skjermen, trollbundet av eventyret. Vi så den på italiensk, med norsk tekst hvorav jeg leste teksten høyt for dem. Filmen er mørk og litt skummel i formatet. Min eldste på seks år hadde ingen problemer med noe av det dette. Ikke min yngste på fire år heller. Ved unntak av et sjøuhyre, en slags hai, men omtalt som en hai i den norske tekstingen, som dukker opp mot slutten av filmen. Denne skapningen syntes hun på fire år var veldig skummel. Uten om det var filmen en fryd. Både for meg og barna.

Det eneste jeg har å utsette er at jeg syntes den var litt for lang, men i og med at ingen av mine to små, som er i målgruppen, klaget på det, vil jeg ikke la denne lille detaljen ramme terningkastet. Filmens aldersgrense er seks år, og det synes jeg er passende.

Det er mye moral i filmen. Og Pinocchio må lære på den harde måten. Da han ikke hører på sin far eller følger de gode rådene han får underveis, ender han opp i uheldige situasjoner han enkelt kunne vært foruten.

Han ønsker å bli en ekte gutt, noe han kunne fått oppfylt relativt tidlig i historien bare han hadde fulgt rådene fra de rundt og sin far. I og med at han ikke gjør dette ender han opp med en reise som både styrker hans karakter og gir ham verdifull lærdom.

Regissøren Matteo Garrone har latt sin nostalgiske elsk styre. Han har hatt Pinocchio som favorittbok siden han var liten og boka er sett på som en av de store litterære verk fra Italia. Italienerne er vokst opp med historien og kjenner den godt. Slik vi kan si at for eksempel Asbjørnsen og Moes eventyr-samling har preget vår barndom.

Filmen er spilt inn i Italia og laget av italienere. Og dette er nok i stor grad grunnen til at filmen klarer å fange sjelen som ligger i originalmaterialet på den måten den gjør.

En annen ting som gjør filmen så spesiell er effektene. Spesielt hvordan Pinocchio ser ut. Jeg var nesten sikker på at det var CGI som stod for mye av hans utseende, men da jeg ble oppmerksom på at det var den britiske Mark Coulier som hadde laget Pinocchios utseende ble jeg mektig imponert. Han har klart å få det til å se ut som at Pinocchio virkelig er laget av tre. Det er visuelt nydelig.

La deg imponere, eller ikke, jeg anbefaler uansett denne filmen på det varmeste.