Anmeldelse: Racer and the Jailbird

Racer and the Jailbird kunne blitt en av årets beste filmer, mener vår anmelder.

Velkommen til Belgia og en verden bestående av billøp, bankran, albansk mafia og tvilsomme forretningsmenn.

Vi blir kjent med Gino, en karismatisk mann som påstår han driver en eksport/import-bedrift, men som egentlig raner banker og verditransporter sammen med kompisene sine.

Han møter Bénédicte, en ung kvinnelig racerbilsjåfør, og de innleder et intenst forhold.

Det blir ikke mindre intenst når Bénédict forstår hva Gino egentlig driver med. Han lover dog at han bare er ett ran unna å pensjonere seg. Da skal de flytte til Sør-Amerika sammen, men så enkelt er det så klart ikke.

Det er mye bra å si om Racer and the Jailbird. Vi blir sugd inn i handlingen fra første stund og lenge er det en fryd å være tilstede i denne verdenen.

Kameratskapet mellom Gino og kompisene hans er godt fortalt og bakgrunnen for deres forbryterkarriere fremstår troverdig.

Når vi i tillegg får levert noen av de beste ransscenene på denne siden av Heat er det lite å klage på den første timen av filmen. Ranene blir i all hovedsak skildret i en tagning, og vi som publikum får virkelig kjenne på adrenalinet som ranerne kjenner. Det er rått, brutalt og dødelig effektivt.

Etter en time skifter filmen gir. Når et ran ikke går helt etter planen kastes plutselig all action ut av vinduet og filmen går over til å bli et oppskriftsmessig melodrama.

Etter å ha blitt servert en nydelig og intens actionfilm som føles både leken og oppfinnsom virker det på meg som at filmskaperne har gått tom for ideer og har dermed endt opp med å grave dypt i klisje-skuffen. Problemet er at vi egentlig ikke bryr oss så mye om kjærlighetshistorien. Joda, Gino er sjarmerende og tøff, men han er også en egoistisk og voldelig mann og Bénédicte har vi blitt alt for lite kjent med.

Dette er nok det største problemet til filmen. Bénédicte er en mye svakere karakter enn Gino. Mens vi blir godt kjent med han og hvor han kommer fra er hennes bakgrunn mye mer ullen. Dermed blir hennes historie også mye dårligere fundert og man skjønner rett og slett ikke helt hvorfor hun gjør de valgene hun gjør. Gjennom hele filmen er hennes funksjon egentlig bare å være der for Gino. Hun gjør aldri noe for seg selv, og vi sitter igjen med et stort, ubenyttet potensial. Med en større likevekt mellom hovedrollene kunne man kanskje klart å ro i land en interessant andre halvdel også.

Hadde bare filmen holdt kursen den setter for seg selv i starten hadde dette blitt en av årets beste filmer.

Dessverre ender vi opp med en film som skifter retning totalt og ender opp som et svakt melodrama. Det blir rotete og man mister interessen. Og det at vi i en ransfilm har en hovedperson som er racerbilfører, men som aldri får mulighet til å være fluktbilsjåfør er en skam!