Anmeldelse: Rambo: Last Blood

La oss få det unna med en gang, denne filmen er kanskje Donald Trumps våte drøm!

Så og si alle mexicanere i denne filmen er enten mordere, voldtektsmenn, dopdealere, menneskesmuglere eller en kombinasjon av disse.

Dette er med andre ord ikke spesielt subtilt, men det hadde vi kanskje heller ikke forventet av en Rambo-film?

Det har gått elleve år siden sist vi så John Rambo på lerretet – i John Rambo.

I årene som har gått har vi fått tre Taken-filmer og like mange filmer om John Wick.

Handlingen i Rambo: Last Blood kunne lett vært den fjerde filmen i begge de to seriene og det er lite her som minner om de Rambo-filmene vi husker.

Når det er sagt så har Last Blood den fordelen at Sylvester Stallone, i en alder av 73 år, fremdeles er betraktelig tøffere enn både Liam Neeson og Keanu Reeves!

Filmen starter med et alt for langt portrett av den gamle krigeren og livet hans på en ranch i Arizona.

Han aler opp hester, går med cowboyhatt og er rett og slett en fantastisk reklameplakat for den amerikanske landsbygden.

Men så drar hans «adopterte» tenårings-niese, Gabrielle, til Mexico for å lete etter faren sin som stakk av da hun var liten. Tross sterke advarsler fra onkel John og bestemor Maria.

Gabrielle blir selvfølgelig kidnappet – av et mexikansk prostitusjonskartell. Dermed må John James Rambo slippe løs sine undertrykte evner som voldsmann!

På den andre siden av grensen møter vi et urbant Mexico som står i skarp kontrast til ranchen til Rambo. Her er absolutt alle kriminelle. På ethvert gatehjørne står det gjengmedlemmer med pistol i buksa og skuler på den nyankomne amerikaneren. Det blir fort en svært blodig affære.

Er det noe vi forventer av en Rambo-film så er det vold.

Stor var derfor overraskelsen da jeg oppdaget at Rambo: Last Blood har fått 15-årsgrense på kino. Og ja, dette er betraktelig mindre voldelig enn forrige film fra 2008, men bare slapp av, dette er den absolutt drøyeste 15-årsfilmen jeg har sett. Her er det avkutting av både armer, bein og hoder, voldtekter, skamfering med kniv og fjerning av organer.

Jeg hadde ikke tenkt noe over det om denne hadde fått strengeste aldersgrense.

Etter en noe lang og drøy start tar filmen så til de grader av mot slutten at man blir etterhvert nesten mettet av alle drapene. Jeg mistet iallfall oversikten over alle skurkene til slutt. Hvem er egentlig fremdeles i live? 

Filmen er ekstremt selvreflekterende og vi får mange sekvenser som peker tilbake på de første filmene i serien, og da spesielt de to første.

John Rambo lager en rekke ulike feller på ranchen sin – som man husker godt fra både First Blood og First Blood part II. Dette er fan-service på sitt beste og man kan nikke anerkjennende underveis, men det virker heldigvis aldri påtatt. Da er det litt mer plagsomt med sekvensene fra hele serien under rulleteksten. Det virker spesielt unødvendig å få tilbakeblikk i sakte film til scener man akkurat har sett. Unntatt noen få, helt til slutt, som gir en viss pekepinn på hvor ferden går videre.

Når alt kommer til alt klarer jeg ikke å være spesielt sint på denne filmen. Til tross for alle sine mangler er det en rimelig underholdene voldsorgie Stallone presenterer for oss. Problemet er bare at vi nå har beveget oss langt bort fra soldaten John Rambo og har nå endt opp som bare enda en hevner. Og selv om Stallone er tøff så det holder skinner det gjennom at vi har sett bedre hevnfilmer de siste årene.

Takk til Trondheim Kino for presseadgang.