Anmeldelse: Ramen Shop

Ramen Shop er en herlig fortelling på mange områder.

Filmen tar for seg sterke og ødelagte familiebånd.

Kjærlighet til sine foreldre. Kjærlighet mellom en japansk mann og en kvinne fra Singapore.

Og la oss ikke glemme det sentrale temaet, som er kjærligheten for mat.

Den unge kokken Masato, spilt av Takumi Saito (regissør og skuespiller), jobber i Takasaki i Japan.

Han lager ramen og annen god mat. Hans forhold til sin far er ikke det beste.

Faren er hva man kan kalle noe emosjonelt distansert, men da han dør finner Masato en koffert med gamle minner.

Der iblant en rød notatbok og fotografier fra en nær fortid.

Masato, som mistet sin mor da han var ti, er nå helt foreldreløs, og eventyrlysten, reiser til Singapore.

Han har med seg notatboken i et håp om å oppdage fortidens mysterier, om seg selv, og sine foreldre.

Regissør Eric Khoo (Tatsumi, My Magic) er selv fra Singapore, og etter femti år med diplomatisk korrelasjon mellom hans hjemland og Japan, passer denne filmen godt som en slags hyllest til nettopp dette.

Japan invaderte, og okkuperte Singapore, under andre verdenskrig, men har siden fått et bedre forhold.

Denne historiske hendelsen er et underliggende tema i filmen. Tilgivelse står dermed sentralt som tema for de eldre og yngre familiemedlemmene.

Vi begynner altså i Japan, hvor Masatos far kommer fra. Masato får mye hjelp fra sin onkel og tante. De har også har passet på ham i oppveksten. Deretter reiser vi til hans mors hjemland, Singapore.

Her graver han dypere i sin families historie. Han finner den andre onkelen sin, som eier en restaurant, og mormoren sin, hvor sistnevnte ikke ønsker noe med ham å gjøre. Han begir seg ut på et kulinarisk eventyr, og på den måten forsøker han å nå sine singaporske familiemedlemmer gjennom mat.

Ramen Shop er godt satt sammen, og fortalt på en fin måte. Vi får tilbakeblikk fra foreldrenes fortid, og innblikk i intrigene, og historien familien har gjennomgått.

Filmen består av godt skuespill, god regi, og en god dose emosjonell «feel-good»-hygge.

Den er samtidig en hyllest til mattradisjon, og en reise i kultur, restaurantliv, og historie. Filmen er heller ikke så lang i sin spilletid, noe som gjør den meget behagelig. Den er direkte, forteller historien uten for mye krumspring, og jeg som publikum sitter igjen med en god følelse da filmen er over. Dessuten har jeg rukket å bli veldig sulten på veien også.

Ramen Shop oppleves likevel som noe klisjéaktig, da moralen ser ut til å være at god mat kan helbrede det meste, der igjen så er jo ikke dette så langt ifra sannheten. Den er også trist, tragisk, men mest av alt varmer den hjerte. Så med en klype salt kan klisjeene balanseres, og filmen vil også vise oss at mat kan bringe frem minner, og mat kan gjøre så mye mer enn bare å gjøre oss mette.

Slutten er nesten for sukkersøt, men den er allikevel vakker. Her får vi se familiebånd som knyttes, savnet etter en mor som vekkes gjennom mat hun pleide å lage, og anger og tilgivelse. Filmen fungerer i sin helhet og jeg anbefaler den på det sterkeste.