Anmeldelse: Robin Hood

Da var det tid for en ung og hip versjon av Robin Hood. Men treffer den blink?

Filmen åpner med at Robin tar Marian i å prøve å stjele en hest fra han. De faller umiddelbart for hverandre.

Lykken er derimot kortvarig siden unge Robin må dra til Midtøsten for å sloss i korstogene. Der ender han i trøbbel fordi han ikke liker hvordan engelskmennene behandler fangene sine.

Da han prøver å stoppe en henrettelse, ender han i en slåsskamp og blir sendt tilbake til England. Der tror alle han er død, og Marian har fått seg en ny mann.

Det er trøbbel i Nottingham, og Robin prøver å bekjempe trøbbelet med sin nye venn, John.

Robin Hood er en merkelig film å forholde seg til. På den ene siden, så har den en treningsmontasje, og en film med en treningsmontasje kan aldri være direkte dårlig, men så klarer den ikke å bli bra heller.

Dette er et forsøk på en kul, ung og hip Robin Hood.

Om dette er historisk korrekt, stemmer med hvordan Robin Hood-mytologien eller om ting stemmer ut i fra den historiske epoken interesserer meg lite.

Vil regissør Otto Bathurst lage sin egen versjon, med diverse anakronistiske elementer, sier jeg bare, kjør på! Ingenting med Robin Hood sier at dette MÅ forholde seg til visse regler.

Vi vet at Robin Hood ikke er en rev, men vi elsker likevel Disney-filmen.

Det jeg vil påstå er denne filmens store problem er at den ikke går langt nok. Den burde ha ristet fra seg enhver tanke om å formidle noe realistisk, og kastet seg inn i universet sitt med hodet først.

Slik filmen er nå, er den verken fugl eller fisk. Den har sine underholdende øyeblikk, men de ekstreme øyeblikkene holder tilbake det realistiske, og det realistiske holder tilbake det ekstreme.

Det hjelper heller ikke at manuset og noe av skuespillet er langt i fra bra nok til å få det realistiske til å virke troverdig. Det er noen øyeblikk på slutten som lukter politisk kommentar eller at filmen prøver å skape visse bilder som skal trigge en gjenkjennelse til hva som skjer i den virkelige verden. Det er filmen absolutt ikke smart nok til å klare, eller gjøre seg fortjent til.

Jeg fikk både assosiasjoner til Guy Ritchie og Baz Luhrman. Hadde filmen gått hundre prosent inn for å lage noe som blandet det beste fra disse to, så tror jeg vi hadde hatt et mesterverk som vi hadde snakket om i mange år. Men dog.

Skuespillet i filmen er bra nok. Taron Egerton som Robin Hood og Jamie Foxx som John er begge to sjarmtroll, og selv om de ikke gjør noe spesielt, så kjøper jeg de. Eve Hewson som Marian og Jamie Dornan som Will Scarlett gjør egentlig ingenting. De er der, de sier det de skal si. Det er alt jeg kan si.

For en filmproduksjon som beskriver dette som en «timeless romance», så er det veldig lite av det, og den føles ikke spesielt fortjent.

Tim Minchin som Broder Tuck er der filmen prøver seg på mest humor. Det faller ikke alltid heldig ut. Det virker som de ville ha en morsom karakter, men glemte å skrive noe morsomt for ham å si.

Ben Mendelsohn spiller den samme rollen han har spilt i Rogue One: A Star Wars Story (2017) og Ready Player One (2018). Dette kan da oppføres som en uoffisiell trilogi i Mendelsohns skurkeunivers. De kler seg også merkbart likt. Mendelsohn gjør det bra, og han er en god skurk. Han er lett å hate, og denne filmen har absolutt ikke noen gråsoner i hvordan den behandler godt og ondt. De gode er gode, og de onde, de er ONDE.

Sheriffen av Nottingham, og kirken generelt i denne filme, er så ondskapsfulle som de kan bli. Det er ikke noe tvil. Alt kirken vil er å blø de fattig for alt de har. Det er vel kirken her som blir det ytterste onde. Det er en scene, hvor Sheriffen alluderer til at prestene i barnehjemmet han vokste opp voldtok ham med et kosteskaft. Det er merkelig, for det er vel for å skape sympati, men det forsvinner, og han gjør absolutt ingenting som fortjener noe sympati. Moralen er vel at det er kirken som har skapt han, og det er de som må skyldes på.

Pil og bue-skytingen er overraskende bra til tross for at det ofte er litt dårlig dataanimasjon som står til grunn. Kanskje det bare er deilig å se noen skyte pil og bue, og ikke pistoler. Når det er sagt, Robin Hood dreper MANGE mennesker. Det er bokstavelig talt ansiktsløse undersåtter til Sheriffen. Mord er jo ikke så ille når du ikke ser ansiktene deres. Actionscenene er på ingen måte noe spesielt, men de kjedet meg aldri.

Hvor i alle dager passer treningsmontasjen inn her? Godt spørsmål. Robin er ikke den Robin Hood vi kjenner i begynnelsen av filmen. Dette er jo en forløper til den klassiske Robin Hood-historien vi kjenner. John lærer ham å skyte pil, og trener han opp. Montasjen er ganske tidlig i filmen. Vi får se Robin Hood bli Robin Hood. Hva kan vel være bedre? Vel, en bueskytterkonkurranse hadde vært fint. Om hele filmen hadde vært en Rocky (1976) type film, bare med bueskyting istedenfor boksing, og et par ekstra treningsmontasjer, da hadde jeg vært lykkelig.

Jeg tror dette i utgangspunktet ville vært en treer, men jeg ga den litt ekstra fordi den hadde en treningsmontasje!