Anmeldelse: Solo: A Star Wars Story

Solo: A Star Wars Story er tidvis fornøyelig og underholdende, men preges stort av en kjedelig trang til å lene seg på og referere til universets kanon, og filmens innspillingsproblemer som førte til et regissørbytte har ikke gjort det ferdige produktet en tjeneste.

Jeg mener at dette er er avleggerfilmen om en av Star Wars-universets mest kjente og kjære karakterer – Han Solo – og opprinnelsesfortellingen ingen har behov for.

I Solo: A Star Wars Story møter vi unge Han Solo (Alden Ehrenreich) som lever på slumplaneten Corellia og drømmer om å bli pilot og ta med seg sin romantiske interesse, Qi’ra, (spilt av Emilia Clarke) vekk derfra og mot et bedre liv.

Dersom du alltid har ønsket deg en filmatisering om bakgrunnen til Han Solo og historiene som hintes til i originaltrilogien: Hvor fikk han navnet sitt fra? Hvordan vant han romskipet Millennium Falcon fra Lando Calrissian? Hvordan møtte han Chewbacca? Kessel-passasjen på under 12 parsec? Ja, da er dette filmen for deg.

Selv om disse historiene har potensial og i noen tilfeller byr på mye moro her, fremstår Solo: A Star Wars Story kanskje først og fremst som en «missed opportunity» til å løsrive seg fra hovedfilmene i dette store og fascinerende universet, gi slipp på alt alvoret og heller følge Han Solo og hans gjeng på noen urelaterte og morsomme eventyr.

Det kan virke som om det er nettopp dette original-regissør-duoen Christopher Miller og Phil Lord har forsøkt på, og filmen fungerer best når det er moroen og ikke gravalvoret som får la seg utforske.

Filmen har en rar tone som stadig beveger seg mellom to poler: et actioneventyr som skal knyttes til hoveduniverset, som inneholder en rekke referanser som fansen kan bryne seg på, overforklarende dialog og et stadig forsøk på å skape en heltefigur. På den andre siden ser man hint til en mindre seriøs, mer ubetydelig (i sin plass i det filmatiske universet), men komisk, energisk og spennende film hvor skuespillerne får improvisere og hvor regiduoen Lord & Miller har tatt seg større friheter.

Det er synd at Lucasfilm ga duoen sparken og sendte oppdraget videre til kjedelige Ron Howard.

Resultatet er altså denne ubetydelige, men altfor stive og alvorlige utgaven av filmen som ikke tør å stå på egne ben.

På grunn av dette er det filmens midtdel som kommer best ut av det hele. Hvor begynnelsen preges av kjedelig eksposisjon og et forsøk på å forklare hvor Han kommer fra, og slutten preges av et kleint forsøk på å få denne historien til å ha stor betydning i den overbærende historien om Star Wars-universet, får vi heldigvis en midtdel som utforsker karakterene og deres dynamikk og kjemi.

Et høydepunkt her er for eksempel når Han møter Lando Calrissian (Donald Glover) for første gang og de to spiller Star Wars-versjonen av poker i Hans forsøk på å skaffe seg et romfartøy (Millennium Falcon) i forkant av et farlig oppdrag.

På skuespillerfronten er det Donald Glover som imponerer mest i sin rolletolkning av karakteren Lando Calrissian, med en flott tilnærming til sjarmen karakteren utstrålte når vi først møtte han i The Empire Strikes Back.

Woody Harrelson gjør også en god jobb i rollen som Hans mentor, Tobias Beckett, mens Phoebe Waller-Bridge skinner i stemmen som Landos droide, L3-37.

Regien er for det meste platt og kjedelig, og bærer preg av en «mørk» og konvensjonell tilnærming til det som kunne vært et forfriskende og lekende actioneventyr.

Stor takk til Trondheim Kino for presseadgang.