Anmeldelse: Sonja

En storslagen visuell film, med sterk autensitet og en svært dyktig hovedrolleinnehaver. Damer og herrer anno 2018: Her er Sonja!

Sonja fokuserer på Sonja Henies liv i Hollywood, og starter etter Sonja vant OL-gull i kunstløp for tredje år på rad i en alder av 24.

Hennes første film, One In a Million (Isens dronning på norsk) i 1936, blir en enorm suksess, og gjør Henie til en av Hollywoods best betalte filmstjerner.

Flere filmer, fabelaktige skøyteshows og endeløse fester er Sonjas tilværelse.

Et glamorøst bilde av Sonjas tilværelse presenteres, men bak fasaden finner man noe annet.

Regissør Anne Sewitsky har med sine tidligere filmer – Sykt lykkelig og De nærmeste – vist seg som en av Norges mest spennende regissører.

Sewitsky har i Sonja god kontroll på både filmens estetikk og skuespill.

Det visuelle i filmen er praktfullt, og noen av skøytedans-sekvensene er grandiose. Scenografien og kostymene gir også et autentisk bilde av tidsånden karakterene befinner seg i.

Likevel er det Ine Marie Wilmanns portrett av Sonja som imponerer mest.

Wilmann debuterte på lerretet i Sewitskys De nærmeste (2015), hvor hun gjorde en helt fantastisk rolle som også ga henne en Amanda. Duoen har fungert så godt at de valgte å samarbeide nok en gang i Sonja. I det daglige er Wilman teaterskuespiller.

Wilmann har tydelig jobbet hardt med isdans-ferdighetene for mye av dansen i filmen gjør hun på egenhånd, men har «stand-in» i de vanskeligste partiene. Fullt forståelig!

Wilmann klarer å vise de ulike livsstadiene Sonja Henie gjennomgår i filmens handling, fra å være en arrogant jente med «ben i nesa», til en ensom person som er svært avhengig av andre.

Gjennom de tjue årene filmen gir oss innblikk i, går Sonja fra å ha alt, til sitte igjen med så å si ingenting.

Sonja viser et ærlig og til tider usympatisk portrett av Sonja, som fremstår som en selvopptatt diva.

Henie nektet å tre inn i rollen designert til henne av filmproduksjonsselskapet – den jomfruelige nabojenta, én publikum kunne tenke å gifte seg med.

Skandaløst festet og flørtet hun åpenlyst, hun nektet altså å konformere til «publikumsrollen» hun ble tildelt.

I store deler av filmen er det vanskelig å sympatisere med hovedkarakteren, men jeg synes det gjør filmen Sonja enda mer interessant og ekte.

Manusforfatterne og regissør gjør henne ikke mer sympatisk enn hun åpenbart var i virkeligheten, for å glede og fenge publikum, men også for å øke troverdighet til filmskildringen.

Sonja Henie nektet å inngå kompromisser angående sine ambisjoner og oppførsel, og dette er derfor også det riktige filmatiske trekket.

Det negative er at filmen forsøker å dekke svært mye på sine to timer, og noen av relasjonene og konfliktene blir litt klisjéfylte og virker som noe vi har sett flere ganger før: den utro kjæresten, ektemannen som kun er ute etter penger, den vanskelige manageren osv. Jeg tror filmen med fordel kunne kuttet noen av disse relasjonene, og i enda større grad fokusert på Sonjas ambisjoner og følelsesliv etc. For eksempel viktigere relasjoner som barndomsvennen Niels Onstad får for liten plass i historien.

Sonja forteller historien om en svært interessant person, og fokuserer mer på hennes karriere og liv i Hollywood enn skøytekarrieren som oftest trekkes frem når hun omtales i norsk media. God regi, autentisitet og fantastiske bilder gjør Sonja til en film verdt å se. Likevel er det Ine Marie Wilmans presentasjon som setter størst inntrykk. Denne filmen må du se!