Anmeldelse: Sønner av Danmark

Filmdebuten til regissør og manusforfatter Ulaa Salim er overbevisende. Den er virkelighetsnær på mange områder og den evner å skape refleksjon blant sitt publikum.

Temaet er uhyggelig, det omhandler kampen om verdier, dette er virkeligheten i en nær fremtid, eller kanskje den er her akkurat nå.

Dette er en politisk thriller som evner å bevege publikum på flere områder. Den tar for seg flere sider og forskjellige type mennesker og deres skjebner. På den måten er vi nødt til å reflektere rundt alles situasjon og å sette oss inn i hvorfor folk reagerer og gjør som de gjør.

Sønner av Danmark kaster oss inn i et Islamsk terrorangrep på Nørreportstasjon. Her dør det 23 mennesker, noe som fører til eskalering i de radikale miljøene på begge sider av sakens kjerne. Det utløser også den nasjonalistiske politikeren Martin Nordahls, spilt overbevisende av Rasmus Bjerg, vei mot å bli landets neste statsminister. Han frembringer ondskap og hat, og han oppfordrer til en mentalitet hvor det er oss mot dem. Han går heller ikke av veien for at folk burde bruke vold som virkemiddel. Det siste der er ikke noe han sier direkte, men han har tilknytning til høyre-ekstreme miljøer som også utgjør en stor del av filmen.

Som nevnt møter vi en rekke forskjellige personer i filmen. De fungerer slik at vi kan få innblikk i forskjellige personers oppfattelse og liv tatt situasjonen i betraktning. Jeg ønsker ikke å fortelle for mye om handlingen i filmen da dette vil røpe for mye. Allikevel vil jeg si at den på mange måter er delt inn i to deler. Den første delen starter spennende, men kunne helt klart vært en del strammere. Andre del fungerer mye bedre og tar vendinger jeg ikke i utgangspunktet så komme. Zaki Youssef som spiller Ali er med i begge delene og han spiller med overbevisning. Han er direkte god. Og det er reisen til Alis karakter som følges gjennom hele filmen.

Det er til tider, og i alle fall på slutten en meget tung film å se. Allikevel er det noe med premisset Salim har lagt for filmen sin som viser til at det skal kjennes på kroppen. Dette er ikke bare en film. Dette er materiale som er ekte. Det har skjedd, det skjer og det kommer til å skje igjen. Begge sider av de ekstreme miljøene får gjennomgå, men mest de høyreekstreme Sønnene av Danmark. De fremstilles som meget brutale og hjerteråe. Og fint er det. Det er på mange måter et pek mot at ingen er verre eller bedre enn andre. Det handler mest om hvem som har makten. Og nå ligger den mest hos de radikale hvite. Og da er det til gjengjeld de som regjerer hardest.

Poenget må jo være å møtes rundt felles verdier der alle skal få ha det best mulig. Der igjen er det så mye som skal diskuteres, så mye som burde vært ugjort og så mye umenneskelig som aldri burde ha skjedd som står i veien for dette. Mennesker har mistet sine kjære i flukten fra krig. Det handler om perspektiv. Og kanskje har vi det. Lest om det, men det er noe med å bli presentert det gjennom reelle eksempler slik at vi kan forsøke å sette oss inn i det. Salim gjør en god jobb med denne filmen. Det er et verdig førsteforsøk jeg anbefaler alle å sjekke ut.