Anmeldelse: Tenet (IMAX)

Hvis du liker «de gode, gamle» James Bond-filmene er det svært mye å glede seg over i Christopher Nolans nye storfilm.

På dette tidspunktet i tiden er vi altså kommet dit hen at vi omsider skal få se Tenet – ikke hjemme i våre egne stuer, men på kino. Ikke så mange ukene etter den egentlig skulle hatt premiere.

Faktisk! Har noen kanskje vært på ferde med en tidsmaskin? Hvem skulle trodd det for noen uker siden? År 2020 er jo et år utenom det vanlige og tidsforskyvningen av både filmer og de øvrige omveltningene i vår verden, passer merkelig nok godt inn i hele denne filmens overordnede tematikk. Som er temmelig innfløkt og forvirrende, og uforutsigbar. Men samtidig velkjent for de av oss med en forkjærlighet for agentfilmsjangeren.

Spør du meg hva Tenet er for noe, bortsett fra det åpenbare – et palindrom, et ord som leses på samme måte forover som baklengs – så blir jeg svar skyldig. Noe særlig klokere på det temaet blir man ikke i løpet av den to og en halv time lange filmen. Ikke nevnes Tenet så mye heller. Èn ting er sikkert: filmen har lag på lag med skjulte budskap som sikkert avdekkes over tid, når de mest ivrige av oss ser den gjentatte ganger.

(Anmeldelsen fortsetter nedenfor.)

LES OGSÅ:

Christopher Nolan: «Jeg er inspirert av James Bond»

Ordet Tenet er mer som en metaforisk Hitchcock-McGuffin for den britiske regissøren. Det er ikke viktig – for annet enn å få oss til å forstå at ting går både forover og bakover i denne røverhistorien av en filmfortelling.

Det hele er utført med en velkommen lekenhet, som selvsagt er eksplosiv, med store tablåer og intrikate, forvirrende mysterier. Vi leker ikke Nolan heller, liksom!

I likhet med de siste Mission: Impossible-filmene går det i ett, tett i tett – hele tiden mens lydsporet av svenske Ludwig Emil Tomas Göransson durer av gårde med gedigne basstoner. Noe eleganse á la John Barry eller John Williams er det bare å glemme. Dette er rett i trynet – med et bomberegn av massiv lyd. Elegant filmmusikk er det ikke, og hva som er musikk og lydeffekter er ikke lett å adskille. Hadde noen hadde guts til å fortelle Nolan at det denne filmen virkelig trenger – for å sikre den prikken over i-en – er et klassisk symfonisk score med perkusjon, pauker og fløyter, kunne filmen kanskje seilt inn til en sekser i mine ører.

Når det er sagt, det spiller ingen stor rolle. Og det musikalske uttrykket er garantert slik Nolan ønsket.

For filmen ruller av gårde som en kanonkule, fra en operaaktig start til en finale som også kunne vært en solid Bond-film verdig.

Leseren får ha meg unnskyldt alle sammenligningene med nevnte franchise, som i sin tid skapte actionfilmsjangeren, men i ettertid har blitt noe akterutseilt.

Med Tenet har Christopher Nolan, i mangel av å fått sjansen (til nå, i alle fall) på den virkelige 007-serien, gjort som George Lucas gjorde. Han lagetStar Wars da han ikke fikk rettighetene til Flash Gordon.

Han skapte et eget univers, svært velegnet for en lang rekke filmer i tid og rom.

Det samme har Nolan gjort med Tenet. Her er det muligheter for å lage en franchise, en serie, dataspill, for ikke å si – tegneserie.

Endelig får vi en filmskurk som er super i all sin russiske prakt, spilt av en av de virkelig storslagne skuespillerne – Kenneth Branagh som oligarken Andrei Sator. Han er som skåret ut av 007-franchisens historiske skurk Emilio Largo fra Thunderball (1964). Den store forskjellen er at yatchen er enda større og at elskerinnen her er en underkuet hustru.

Protagonisten – som til alt metaovermål også bare kalles det i selve filmen – er en rimelig identitetsløs CIA-agent (spilt av Denzel Washingtons sønn, John David Washington). Her brukes heldigvis ikke tiden på komplekse følelser nevnte agent måtte ha rundt utøvelsen av sitt hardtslående yrke. Her er det rett på sak, noen mer eller mindre vellykkede forsøk på «one-liners», og et veldig fornøyelig «sidekick» i den britiske agenten, spilt av Robert Pattinson.

Australske Elizabeth Debicki – med sine 1,91 cm på sokkelesten – er en annen viktig karakter i filmen. Hun har rollen som Kat, hustruen til den russiske superskurken. Hun er filmens emosjonelle kjerne, og tross sitt modellvakre, kjølige ytre så er det en glede å melde at hun fungerer aldeles perfekt i rollen.

Spoilere holder vi oss alltid langt unna her på Kinomagasinet.no. Er det en film man virkelig ikke vil vite detaljene rundt, så er det Tenet. Men vi røper ikke så mye når vi avslører at det handler om tidsreiser, noe undertegnede er svært fascinert av. Frustrerende nok er det veldig lite fokus på hvordan teknologien fungerer, men det blir vel et tema for eventuelle oppfølgerfilmer. Og så er det jo Oslo! Det er flere scener fra gjenkjennelige steder i hovedstaden. Artig.

Filmet er upåklagelig fotografert med 70 mm-filmruller og IMAX-film, under ledelse av nederlandsk-svenske Hoyte van Hoytema.

Fans av Christopher Nolan, og de er det mange av, vil la seg forføre av filmfortellingens kompleksitet, mens det nok også er en del seere som bare vil føle seg forvirret og kanskje lurt av det hele. Men jeg tror at mest av alt så vil vel Nolan lure folk tilbake på kino igjen. Det er all grunn til å la seg lure av Tenet: den er virkelig verdt kinobilletten.

Filmen ble sett på pressevisning hos ODEON Oslos IMAX-sal.

 

LES OGSÅ:

Dette sier norske filmanmeldere om Tenet