Anmeldelse: The Post

Tom Hanks som The Washington Post-redaktør Ben Bradlee og Meryl Streep som Katharine Graham publisher av avisen i en scene fra The Post.

Steven Spielberg viser at han er den eneste regissøren som kan ta et middelmådig manus og gjøre det om til en strålende tidløs og betimelig hyllest til den frie pressen. 

Det var en mandag ettermiddag i sommer 2012 da jeg satte meg ned for å se Aaron Sorkins nyeste TV-serie The Newsroom at jeg fant mitt livsformål. Selv om serien ble kritisert for å velge dramatisering over troverdighet, ble jeg forelsket i det idealistiske journalistforbildet serien presenterte. Dev var denne serien som gjorde at jeg ønsket å studere journalistikk. Studiene var ikke enkle, men ofte når jeg følte meg stresset og overveldet, kunne jeg sette på en film om journalistikk, og bli inspirert av de store journalistene som kom før min tid.

Dette er grunnen til at jeg gleder meg som en unge hver gang vi får en ny spillefilm om den fjerde statsmakten. Bare prøv å forestille hvor overrasket jeg ble da jeg så at den beste levende regissør, Steven Spielberg, hadde laget en forløper til den aller beste filmen om journalistikk – nemlig All the President’s Men.

Ingen andre enn Spielberg kunne tatt manuset til debutforfatter Liz Hannah, og lage ferdig en film i løpet av ti måneder samtidig som han jobbet med post-produksjon på Ready Player One. Resultatet er den beste filmen som er en direkte respons på Trump-tiden. The Post handler om USAs aller første kvinnelige avisutgiver og eier Katharine Graham (Meryl Streep) i The Washington Post. Da redaksjonen får tak i hemmelige dokumenter som avslører den amerikanske regjeringens massive dekkoperasjon av Vietnamkrigen, må Katharine, sammen med hennes redaktør Ben Bradlee (Tom Hanks) og en gruppe journalister i The Post bestemme om de vil risikere karriere og fengselsstraff for å bringe frem sannheten i det som ble kalt «The Pentagon Papers».

Skuespillerprestasjonene er utmerket. The Post samler en av de beste skuespillergalleriene som er vist de siste årene. Fra en overraskende Mr. Show-gjenforening (Bob Odenkirk og David Cross spiller journalister), til Michael Stuhlbarg som eieren til The New York Times til Carrie Coon som en tøff kvinnelig journalist i et rom fullt av gamle menn. Men det er selvfølgelig Streep og Hanks som både får mest oppmerksomhet og som leverer de beste prestasjonene.

Tom Hanks spiller den kjente redaktøren Ben Bradlee, som først får vite at The New York Times avdekker flere statshemmelighet og bestemmer at The Post må gjør det samme, samtidig som de må avgjøre om sannheten er viktigere enn arbeidsplassen.

Hva kan jeg si om Meryl Streep som ikke allerede er sagt? Streep er allerede Oscar-nominert for sin rolle i The Post, og det er lett å se hvorfor. Den legendariske skuespilleren klarer å selge sin karakter som en sjenert og litt utrygg kvinne som finner seg selv i en umulig situasjon. Hun er en sau i en løvehule, og hun får deg til å glemme at hun er en skuespiller og ikke en aviseier.

På den tekniske siden er The Post utover imponerende. Produksjonsdesign, kostyme og settdesign skaper en perfekt rekreasjon av 70-tallet som føles naturlig og levende. Spielberg vet alltid hvor han vil plassere kamera og skuespillere, og filmen er som en masterclass i filmskapning. Selv om filmen til tider føles som en «vandring og snakking»-film a la Aaron Sorkin, klarer Spielberg å gjøre det både interessant og nervepirrende. I tillegg er filmens musikk John Williams beste på flere år og skaper en intens atmosfære rundt handlingen.

The Post er en av de beste journalistikk-filmer som er produsert, med utrolige prestasjoner av Streep og Hanks, og den skaper en viktig diskusjon rundt hvor tett relasjonen mellom journalister og politikere bør være – eller ikke være.