
KINOFILM : The Shape of Water
FILMFAKTA
Norgespremiere: 23.02.2018
Sjanger: Eventyr, Skrekk
Skuespillere: Sally Hawkins, Doug Jones, Michael Stuhlbarg, Michael Shannon
Regi: Guillermo del Toro
Manus: Guillermo del Toro og Vanessa Taylor
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Lengde: 2 t. 3 min.
Produksjonsår: 2017
Distribusjon: Twentieth Century Fox Norway
Aldersgrense: 15 år
Begrunnelse: Enkelte blodige og nærgående volds- og drapsskildringer gjør at filmen får 15-årsgrense.
HANDLING
Den ensomme Elisa (Hawkins) jobber som renholder i et laboratorium drevet av myndighetene, og lever et liv i isolasjon. Hennes liv forandrer seg for alltid når hun og hennes kollega Zelda (Octavia Spencer) kommer over et topp-hemmelig eksperiment på arbeidsplassen.
Med The Shape of Water har skrekkmesteren Guillermo del Toro skapt en vakker og personlig kjærlighetshistorie som dessverre føles altfor kjent.
Det er ikke noen tvil om at Guillermo del Toro er en av vår tids beste regissører, og en ekte filmelsker.
Hans fantasi har ingen grenser, og det reflekteres i hans filmer.
Enten i den dystre, stille gotiske skrekkvisjonen av av den spanske borgerkrigen fra The Devil’s Backbone, til digitaleeffekthimmelen i Pacific Rim, eller den vesentlig undervurderte gotisk romantiske Crimson Peak. Vi vet alle at del Toro alltid gir oss originale og fantasifulle filmer.
Selv om The Shape of Water er strålende både i sin visuelle stil og sin mytologi, ender det dessverre bare opp som en middels del Toro. Men siden han har laget så mange fantastiske filmer, er det så ille da?
Beskrevet av filmskaperen selv «som et eventyr for voksne», går vi tilbake i tid til 1960-tallet, midt i den kalde krigen og romfartsløpet. Den Oscar-nominerte Sally Hawkins spiller Elisa, en stum vaskehjelp på et hemmelig laboratorium i Baltimore i USA. Laboratoriumet ledes av vitenskapsmann Hoffstetler (Michael Stuhlbarg) og din typisk uhyggelige militærmannen Strickland (kanskje den mest klisjépregede navnet for en militærmann noensinne). Inn kommer en mystisk Den sorte lagune-aktig amfibieskapning som kalles bare for «The Asset.» Skapningen snakker ikke et ord, så selvfølgelig blir Elisa forelsket i den av uforklarlige grunner.
Denne er en film om å være annerledes, laget for de som føler seg annerledes. Del Toro bruker 60-tallet som bakgrunn for å fortelle om undertrykkelse, samtidig som han forteller en kjærlighetshistorie som handler mer om hans kjærlighet for film og historier enn om forelskede mennesker (og ikke-mennesker). Manusetet, skrevet av del Toro og Vanessa Taylor, prøver å få frem at vi som seere også skal forelske oss i forholdet mellom Elisa og «The Asset», men dessverre skjer det ikke for undertegnede.
Selv om skuespillerprestasjonene er fantastiske!
Doug Jones mer eller mindre gjentar sin rolle som Abe fra Hellboy, men viser enda mer hjerte og følelse, og Sally Hawkins viser mer følelse enn de fleste skuespillere klarer – uten å si et eneste ord. Det eneste som bringer de to hovedkarakterene sammen er at de kan ikke snakke. Paret er søtt og Hawkins klarer nesten å «selge inn» forholdet, men det som burde drive hele filmen blir aldri troverdig nok. Det er nesten lettere å tro på kjærlighetshistorien i Skjønnheten og Udyret, men selv de som ikke føle noe ting for Elisa og «The Asset», vil elske hvordan The Shape of Water sees og høres ut.
Produksjonsdesigner Paul D. Austerberry, kinematograf Dan Lausten og kunstregissør Nigel Churcher bringer filmen til live, og skaper en verden som føles autentisk og som et bebodd sted. Som Hellboy eller Pan’s Labyrinth, lokker The Shape of Water deg inn i en verden med lange, skumle ganger og laboratorier du blir overbevist om finnes (eller fantes) et sted i virkeligheten.
At filmen fikk hele tretten (!) Oscarnominasjoner er ikke noe overraskelse, for filmen er visuelt strålende og detaljrik. Hver badeflise, hver sprekk på veggen føles nødvendig til historien. Samtidig gir Alexandre Desplat oss det beste musikksporet i en fantasifilm siden Javier Navarretes vuggesanger fra Pan’s Labyrinth – tydelig inspirert av musikken fra Hollywoods gullalder.
Selv om historien føles klisjéfylt og som noe vi har sett tusen ganger før, er del Toros lidenskap for filmen nok til å engasjere deg.
Hyllest til alt fra Den sorte lagune, til og årets mest overraskende musikknummer i en ikke-musikalfilm. Filmen er del Toros hyllest til fortellinger, til eventyr og til filmmediet. The Shape of Water er et vendepunkt for den meksikanske regissøren, kanskje en retur til mindre, mer personlige filmer. Selv om del Toros filmer ikke alltid fungerer, presenterer de en visjon av verden som er altfor vakker til å ignorere.
Takk til SF Kino Stavanger for presseadgang. Anmeldelsen ble først publisert på engelsk på GeekWithAnAfro.com
Facebook
RSS