Anmeldelse: Tomb Raider

Svenske Alicia Vikander gjør en svært god rolle som den unge heltinnen Lara Croft i norske Roar Uthaugs Hollywood-debut, Tomb Raider.

Tomb Raider er en svært underholdende og kompetent film med interessante karakterer gestaltet av fantastiske skuespillere, med glimrende Alicia Vikander i spissen.

Den norske regissøren Roar Uthaug imponerer også på regifronten, mens manuset dessverre er litt slappere enn nødvendig for å gjøre dette til en skikkelig storfilm.

Likevel er det mye å glede seg over her, og Tomb Raider er en spennende film som de færreste vil finne kjedelig.

I Tomb Raider spiller svenske Alicia Vikander den unge heltinnen Lara Croft.

Dette er en «reboot» av Tomb Raider-universet, basert på videospillene hvor karakteren Lara Croft ble introdusert.

(De to opprinnelige filmene er Lara Croft: Tomb Raider fra 2001 og Lara Croft: Tomb Raider – Cradle of Life fra 2004 med Angelina Jolie i hovedrollen.)

I denne nye utgaven blir vi først introdusert for Richard Croft (Dominic West), en rik forretningsmann som eier en rekke selskaper, men som også er en eventyrer.

I filmens startscener forteller Richard om at han må forlate sin unge datter for å begi seg ut på en oppdagelsesferd i forsøk på å spore opp den mytiske japanske dronningen Himiko, som han er overbevist om at ble gravlagt på den ukjente øya Yamatai.

Richard kommer aldri tilbake fra turen, og syv år senere møter vi den nå voksne datteren, Lara Croft.

Etter at Lara finner noen gamle beskjeder fra sin far, som hinter om hvor han reiste og hvorfor han reiste dit, vender Lara selv ut på et eventyr i forsøket på å finne ut hva som hendte med faren.

Til dags dato har flere norske regissører fått tilbud om å lage filmer i Hollywood etter imponerende filmer laget her i Norge, og blant alle norske regissører er Roar Uthaug utvilsomt den som har vært mest lovende med tanke på å lage en Hollywood-film i storskala.

Fra første stund viste Uthaug med debuten Fritt vilt (2006) tydelig at han både er svært sjangerbevisst og at han er kompetent når det gjelder å skape spenning og underholdning.

I 2015 lagde Uthaug Bølgen, en film i mye større skala, men likevel på et mye strammere budsjett enn en amerikansk blockbuster. Bølgen var en enorm suksess, i form av høye publikumstall, men også i form av at Uthaug enda tydeligere beviste at han er i stand til å lage underholdning i storskala, ikke ulik amerikanske blockbustere.

Det Uthaug har fått til med et større budsjett er svært imponerende. Tomb Raider er proppfull av spennende og underholdende actionscener i flotte omgivelser, med gode spesialeffekter og stødig regi. Til tross for at det er mye dataanimerte effekter i spill her, er det påfallende hvor virkelig det hele føles, i motsetning til veldig mange lignende filmer hvor det hele føles vektløst på grunn av at de lener seg for mye på effektene.

Grunnen til at det her føles annerledes, ligger i måten scenene er klippet på. Hvor de fleste av disse filmene lider for mye av at det klippes altfor fort, og at tilskueren sliter med å skape seg et overblikk over hva som skjer, hvordan det skjer og hvor det skjer.

I Tomb Raider gjøres det en svært god jobb med å beholde den raske, effektive og underholdende rytmen, men samtidig skape et bedre overblikk over action-sekvensene slik at tilskueren henger med på hva som skjer og at scenen dermed får større effekt.

Et eksempel på dette er en heftig scene hvor Lara Croft flyter ned en elv mot en enorm foss, men klarer å henge seg fast i et gammelt fly som ligger på utkanten av stupet. Scenen er kaotisk, men Uthaug og teamet hans klipper stadig til store bilder med overblikk av den enorme fossen før det klippes tilbake til de mer intime bildene som konsentrerer seg om heltinnen Lara. Ved hjelp av dette nokså enkle virkemiddelet evner filmen å skape en rytme og spenning som få lignende filmer har.

Alicia Vikander gjør en fantastisk innsats som Lara Croft. Måten Vikander utstråler styrken som finnes i Lara, samtidig som hun dypt preges av tapet av sin far, er rett og slett imponerende og det er tydelig at hun gir sitt aller ytterste til rollen.

Dominic West er også en meget god skuespiller som gjør en verdig jobb her, men mange kommer nok til å tenke at han er i yngste laget til å skulle være Vikanders far. Dessverre preges filmen av en kjedelig og identitetsløs skurk som bokstavelig talt «phones it in» – ikke fordi Walton Goggins er dårlig i sin rolle, men fordi manuset gir ham så lite å jobbe med.

Det er manuset som gjør at Tomb Raider ikke helt klarer å nå opp blant de beste action- og eventyrfilmene.

Filmen lener seg i for høy grad på unødvendig og kjedelig eksposisjon – og vendingene historien tar er veldig lite tilfredsstillende.

Dette er en eventyrfilm som er ute etter å underholde, og slik sett er det åpenbart at det største målet er å føre tilskueren fra én spennende scene til en annen, men måten disse scenene er limt sammen på i manuset er rett og slett ikke godt nok utført.

Det mytologiske aspektet, som ikke skal avsløres her, fører til en utrolig skuffende og antiklimaktisk slutt, noe som kunne vært unngått med et sterkere manus.