Anmeldelse: Utøya: 22. juli

Det er ikke lett å skulle anmelde en film som føles så viktig og så nært.

Erik Poppe har tatt på seg det utrolig vanskelige oppdraget å lage en fiksjonsfilm basert på terrorangrepet Anders Behring Breivik gjennomførte under ungdomsleiren til AUF på Utøya 22. juli 2011.

Da angrepet på Utøya skjedde satt jeg i Trondheim, langt fra selve hendelsen og uten noen forbindelser til de berørte. Jeg hadde med andre ord en viss avstand til hva som virkelig hadde skjedd. Dette endret seg etter at jeg har sett Utøya: 22. juli. Erik Poppe klarer å formidle en tilstedeværelse jeg sjelden har opplevd maken til.

Filmen starter med ekte bilder fra videoovervåking rundt regjeringskvartalet i det det smeller der. Så går bildet i svart og en tekstplakat forteller oss at vi nå er på Utøya. Her blir vi introdusert for ungdom som er på sommerleir og akkurat har hørt nyhetene om eksplosjonen i Oslo. Hovedkarakteren Kaia (Andrea Berntzen) snakker med sin mor på telefonen, og forsikrer henne om at de er trygge, de er jo på en øy…

I løpet av de første minuttene blir vi litt kjent med Kaia og noen av hennes venner. Allerede her er vi som tilskuere veldig tett på, gjennom en kameraføring som uavbrutt følger Kaia.

Hele filmen herifra og ut er nemlig filmet i en tagning, et grep som både tvinger oss inn i filmen og nekter oss å ha den distansen man ofte bygger seg opp når man ser film. Det blir umulig å bare se filmen som en film. Vi blir dratt med på Kaias fortvilede forsøk på å finne søsteren, gjemme seg og holde seg i live.

Fotograf Martin Otterbeck er hele tiden tett på Kaia og kameraet beveger seg på en måte som får oss til å føle at vi er personen bak kamera. Den usikre tittingen til siden eller bakover, ristende kamera ved løping og nærheten til bakken, gjørmen og vannet, er virkemidler som gjør at du som tilskuer føler på en urovekkende tilstedeværelse på øya.

Bruken av håndholdt kamera kan til tider minne om found footage-filmer, men det er mye mer effektivt brukt her.

Lydbildet er også helt utmerket. Usikkerheten av hvor skuddene kommer fra blir forsterket gjennom lydmiksingen. Opplevelsen av skuddene føles mer virkelig enn i noen andre filmer jeg har sett. Hvert skudd skjærer i sjelen, og når du tror du har begynt å bli vant med lyden, så smeller det igjen på en måte som får deg til å vri deg i kinosetet. Tanken om at det er ungdommer som blir beskutt forsterker følelsen av maktesløshet og avsky mot gjerningsmannen.

Mangelen på musikk fungerer som en forsterkelse av det realistiske lydbildet. Foruten en sang som blir spilt på en mobiltelefon, og Wolfgang Plagges behagelige klassiske musikk over rulleteksten, så er filmen helt uten musikk i noen form.

Både Andrea Berntzen (Kaia) og de andre skuespillerne er ukjente, noe som er med på å forsterke realismen i filmen, og selv om enkelte karakterer kanskje ikke er helt gjennomtenkte, så føles alle som ekte ungdommer. Det er helt utrolig hvor dyktig Andrea Berntzen er når man begynner å tenke på at disse 72 minuttene er filmet i en eneste lang tagning.

Den lange tagningen varer like lenge som selve angrepet varte, noe som forsterker ubehaget og intensiteten man føler på gjennom filmen. Noen scener kan kanskje virke litt lange, men de føles allikevel så voldsomme nettopp fordi vi kjenner på håpløsheten som karakterene også føler.

Alvoret og forferdeligheten slipper aldri taket og du vil føle det på kroppen gjennom mesteparten av filmen. Utøya: 22. juli er en viktig film.

Ikke fordi den forteller noe nytt. Ikke fordi det er behov for en slik film. Det er en viktig film fordi den klarer å balansere en linje som viser respekt for de pårørende samtidig som den gir oss andre en ny forståelse av hvor ille det må ha vært å være der.

Erik Poppe tøyer grenser både med historien og gjennom bruk av virkemidler. Håndholdt kamera tett på hovedkarakteren i en lang tagning, forsterket av et utrolig realistisk lydbilde, gode skuespillerprestasjoner og et innspillingssted som like gjerne kunne vært på Utøya gjør at Utøya: 22. juli fortjener toppkarakter.

Måten filmen blir fortalt på tvinger tilskueren inn i handlingen og skaper en nærhet til ungdommene og deres opplevelse av hendelsen på en måte som nok ikke kunne vært gjort bedre. Når rulleteksten starter sitter man igjen i taushet, følelsesmessig utladet og sannsynligvis noen tårer fattigere.

Stor takk til SF Kino Ski for presseadgang.
Det finnes ingen trailer for filmen.