Anmeldelse: VampyrVidar

Hva skjer når en siddis-bonde i kjeledress blir blodtørstig? Jo, da får man filmen VampyrVidar, som er enda mer absurd enn man skulle tro.

For det er ikke nok med at Vidar blir til en vampyr, han har nemlig en velkjent følgesvenn; selveste Jesus.

Med dette som premiss sier det seg selv at man ikke skal forvente en A4-film.

Vidar er nemlig en ensom og seksuelt frustrert ungkar som bor hos sin mor og må ta ansvaret for gården. En kveld ber han til Jesus om et bedre liv, hvor han kan ha massevis av sex med kvinner over 20 år.

Så drar han frem Playboy-bladet. Den natten har han en noe satanisk drøm, og når han våkner går han ut for å ta seg en røyk. Plutselig blir alt lyst og ingen ringere enn Jesus dukker opp!

I en scene som er visuelt spennende og fremstår som et høydepunkt i filmen, får vi også oppleve en noe bokstavelig versjon av å ta Jesus inn i seg – oralt.

For fremstillingen av Jesus i denne filmen er noe utenom det vanlige. Flere scener er med på å underbygge et noe satirisk blikk på kristendommen og de som tror. På disse punktene er VampyrVidar ganske så vellykket.

Dessverre holder ikke hele filmen like høy kvalitet. Rammen for historien er en psykologtime hvor Vidar forteller om livet sitt i bruddstykker, og ikke alle episodene er like godt skrevet, spilt eller filmet. På sitt beste er VampyrVidar et vidunderlig stykke absurd kunstfilm, men på det verste er det en middelmådig studentfilm.

Skuespillet er noe overdrevet, men det fungerer i en slik setting. Jesus, spilt av Brigt Skrettingland, er en gjennomført slesk og slitsom karakter, som bruker vann-til-vin-trikset som et sjekketriks. Vidar, spilt av Thomas Aske Berg som også står for regi og manus (sammen med Fredrik Waldeland), spiller godt som den stusseligste vampyren noensinne. Også barneskuespillerne gjør en grei jobb.

Musikken er herlig passende; traus visesang i monoton Stavangerdialekt. Mesteparten av musikken er laget av Børre Bratland (alias General Forsamling).

Visuelt spriker det veldig, fra noen helt utrolig vakre utsnitt og kreative vinkler til forferdelig kjedelig og kornete nattelivsbilder. Det er mulig at fotograf John Iver Berg bare var veldig heldig med de flotte bildene, for fallet ned til de mindre interessante bildene er langt og bratt.

I sin helhet har VampyrVidar en del mangler og føles veldig oppstykket med varierende grad av kvalitet, fra manus til foto.

Filmen redder seg litt ved å være såpass absurd og satirisk at den hever seg fra tullefilmer som Kill Buljo og Kurt Josef Wagle og legenden om fjordheksa. Heller siddis enn nordlending i dette tilfellet.

VampyrVidar er nok kun for spesielt interesserte. Den vil bli for absurd og «high-concept» for den allmenne kinogjenger, og den vil nok bli for tåpelig og varierende kvalitet for en «cinephile».