Da er året omme og konstruksjonen av topplister er i gang!

Jeg baserer min liste på norske premiere/utgivelsesdatoer og derfor vil enkelte «award season»-filmer man så på de store utdelingene i januar og februar dukke opp på denne lista, fordi disse filmene fikk premiere på nyåret i Norge i motsetning til november og desember i USA.

Det er noen filmer som fortjener heder og ære. Bilfilmen Ford v. Ferrari var helt strålende. Karismaen mellom Christian Bale og Matt Damon var utrolig energisk. Paddleton var en overraskende perle blant årets strømmefilmer med en overraskende hjerteskjærende prestasjon av ingen ringere enn Ray Romano. Og en film som fikk mye oppmerksomhet i Polen, ved navn Tell No One (Tylko nie mów nikomu) hvor en dokumentarfilmskaper avslørte hendelser med seksuelt misbruk i Polen. Den polske filmskaperen ønsket at så mange som mulig skulle se filmen at han rett og slett lanserte den på YouTube i sin helhet, så den kan sees her.

 

15. The House that Jack Built

The House That Jack Built er Lars von Trier-filmen som forklarer hvem han er. En sadist bak kameraet som bruker dette verket til å legge alle kortene på bordet og summere opp hans filmkarriere. Brutaliteten kommer til skue når vi ser det første mordet. Filmens hovedperson er jo tross alt en voyeuristisk seriemorder, og hvert av mordene er som en pekepinn på filmografien til von Trier. Med alle sine «Easter eggs» til hans tidligere verk, er dette en kunstnerisk godtepose med påske-egg som kanskje gir deg brekninger. Det føles som om han forteller oss: «Det er sadistisk og komisk, men det er slik jeg lager film. Jeg hater meg selv for det, men dette er meg.»

Les KINOMAGASINETs anmeldelse her.

14. Lykkelige Lazzaro

Gjennom de uskyldige øynene til Lazzaro (Adriano Tardiolo) blir vi kjent med en fattig, italiensk familie som er den store arbeidskraften til en tobakksdronning, som utnytter dem kraftig på tobakksgården og velger å ikke betale dem for arbeidet. Filmens tempo tar sin tid til å bli kjent med denne voldsomt store familien og poetisk glir inn i en ny og uventet retning. Den er både nostalgisk og eksotisk, og alt inne i mellom. Filmen plukker seg betraktelig opp når den introduserer en fantasifull og sjangerbrytende hendelse, men det blir gjort så naturlig at du «er med» på alle avgjørelsene filmskaper Alice Rohrwacher tar. Logikken faller til side og du står igjen med et drømmeaktig fabel i 16mm film.

Les KINOMAGASINETs anmeldelse her.

13. Avengers: Endgame

En kulminasjon av over tyve filmer. En skute kontrollert av Kevin Feige har seilet verden over og slått mange publikumsrekorder. Avengers: Endgame beviser hvordan man kan konkludere en gigantisk franchise, med utallige hovedkarakterer, uten å rote det til. Flere uortodokse elementer har blitt kastet sammen slik som tidsreising, espionasje, magi, tidsreiser, krymping til kvantenivåer og et snakkende tre, til en hjerteskjærende finale. Den plasserer det viktigste først: karakterene, og det er det som holdt korthuset oppe. Det er ikke rart mange studioer har sett opp til hva Marvels cinematiske univers har uttrettet dette tiåret. Avengers: Endgame føles mer som en seriefinale enn en film som står på egne ben, men er fremdeles sterk nok til å være et av 2019s største anbefalinger.

Les KINOMAGASINETs anmeldelse her.

12. Midsommar

Midsommar er et friskt pust i skrekkfilmsjangeren, som viser de ulike psykologiske lagene ved denne svenske feiringen. Dani (Florence Pugh) drar med sin kjæreste og nære venner til Sverige for å studere (og skrive avhandling) om en særegen festivitet. Kombinasjonen av midsommernatt, svensk kultisme og amerikansk tilnærming til psykologisk skrekk gir derfor en spesiell kombinasjon. Elementer vi forbinder med skrekk forsvinner med sol og krystalklare farger, men en vemmelse er tilstede hele tiden. Den har ikke den samme intensiteten som Hereditary (Ari Asters forrige film) og deler noen av trekkene med The Wicker Man, men verket går for en litt annerledes reise som gir stor verdi for seeren. Særlig fordi Ari Aster og produksjonsdesignerne har gjort en strålende innsats med symbolikken og presentasjonen av filmen.

Les KINOMAGASINETs anmeldelse her.

11. Honeyland

Nord-Makedonias bidrag til den 92. Oscar-utdelingen hadde norsk premiere på Oslo Pix filmfestival og er en film om birøkteren Hatidze. Kameraet seiler over fjellene i Makedonia og forteller mye om Hatidzes ensome og hverdagslige liv. Man glemmer at dette er en dokumentarfilm med hvor engasjert man blir i verket, hvor sømløst det er klippet og av den krystallklare kinematografien. Man kan nesten smake honningen som renner ut av platene. Stadig vekk ble jeg slått av hvor god dramaturgi det var i Honeyland. Det var som å se en fiksjonell fortelling om en stakkarslig dame som prøver å få hjulene til å gå som birøkter, særlig når hun har en gammel mor å ta seg av og det er andre i nærområdene som utnytter seg av biefamiliene. Ved å være filmet midt i «ingenmannsland» gir dokumentaren et nydelig perspektiv på en eksotisk kultur man gjerne tar for gitt.

10. Joker

Todd Phillips‘ Joker ble tidenes største kinosuksess for filmer med en R-aldersgrense i USA. Jeg smiler bredt av å vite at det er rom for filmer som frarøver plott om verdensherredømme og CGI-tunge actionscener, og heller gir oss et karakterstudie av en mann som har et problem. En mann som sliter med å se betydningen av sitt eget liv, helt fantastisk spilt av Joaquin Phoenix. Brutaliteten i Phoenix’ prestasjon er utrolig og han gir en autentisk imitasjon av Pesudobulbar-effekten: Den mentale tilstanden som karakteriseres av episoder av upassende og ukontrollerbar latter eller gråt. Phoenix gir oss en menneskelighet til denne tegneserieskurken og viser filmens største styrke: hvordan den illustrerer karakterens mentale side.

Les KINOMAGASINETS anmeldelse her.

9. Burning – hjerter i brann

Burning kom ut i mange land i 2018, men nordmenn måtte vente til februar før vi fikk sett denne sør-koreanske thrilleren. Den begynner å krible på kroppen fra starten, når du lærer at den unge protagonisten Jongsu befinner seg i en by nær grensa til Nord-Korea. Der møter han Haemi, som han kommer godt overens med. Når hun skal reise vekk, blir han værende i byen og passer på katten, og siden begynner et kompleks trekantdrama uten like. Det er et visuelt slående mysterium som leder seeren på retninger utenom det vanlige. Mysteriet tar sin tid. Det er en langsom film (som har en lang spilletid) og du blir sittende med alle puslebrikkene for å prøve å løse filmens gåtefulle natur. Men den har en saktegående intensitet og et spill mellom en skuespillertrio som gjør ventetiden verdt det.

 

8. Once Upon a Time in Hollywood

Quentin Tarantinos niende film er kanskje hans mest modne. Her slår han på stortromma med en fortellerstruktur tatt rett ut ifra folkeeventyrene med «to brødre som reiser gjennom et magisk rike» i et verk som gir en interessant mikstur av det virkelige og det fiksjonelle. Brad Pitt og Leonardo DiCaprio spiller fiksjonelle karakterer i det glamorøse Los Angeles, mens Margot Robbie spiller den virkelige Sharon Tate. Det er fremdeles en brøkdel av de ulike karakterene og hendelsene vi er vitne til. Tarantinos kjærlighetsbrev til filmindustrien er fargerikt og underholdende, og intet mindre enn en film man bare kan kose seg. Han tar noen interessante grep i skillet mellom eventyret og den mørke filmindustrien som står bak den praktfulle fasaden, som gir den en verdig plass på topplista.

Les KINOMAGASINETs anmeldelse av filmen her.

7. The Irishman

Dette var kanskje den filmen jeg gledet meg mest til i år. Fantastiske veteraner i skuespillergalleriet, samt Martin Scorsese tilbake i gangstersjangeren i et grandiost verk på 3 1/2 time. Det som overrasket meg mest var hvor trist filmen var. Scorsese dekonstruerer gangstersjangeren og eliminerer det glamorøse ved det kriminelle livet (noe som er i stor kontrast med Goodfellas, Casino og til og med The Wolf of Wall Street, som ikke er en gangsterfilm, men har en kriminell protagonist). Den illustrerer konsekvensene og setter kikkerten mot døden, perfekt illustrert av de diverse karakterintroduksjonene i filmen (og måten de dør på). Dette er en en emosjonell epilog, som på mange måter føles ut som Scorseses siste film, og iallefall er det den siste hvor den gyldne trioen (Pesci, De Niro og Pacino) spiller sammen. Det er en stund siden jeg har sett så kraftfulle prestasjoner fra denne trioen og jeg er veldig glad for at noen valgte å gi Scorsese pengene til å realisere dette mesterverket.

6. Dronningen

May el-Thoukys sterke drama vant publikumsprisen under Oslo Pix filmfestival i sommer, og det var en velfortjent seier til filmen som åpnet festivalen. Trine Dyrholm spiller Anne, en advokat som spesialiserer seg i overgrepsaker mot barn. Anne er gift med en lege og har to tvillingdøtre. Alt virker perfekt, men de knallhvite veggene i det rike huset skjuler det seg sprekker. Særlig når faren har med seg sin sønn fra et tidligere forhold, som plutselig setter kjepper i følelseshjulene. Filmen tar pusten av deg når vi ser hva Anne gjennomgår og de handlingene hun gjør. Når en affære kommer til skue, spinner brutaliteten med mange følelser. Dronningen tar simpelthen pusten av deg. Om den dukker opp på en strømmetjeneste eller om du finner den i fysisk format, så er dette virkelig verdt å se.

 

5. The Favourite

En av de sterkeste filmene fra det forrige Oscar-racet hadde premiere i Norge i januar 2019. Yorgos Lanthimos beviser at hans absurde humor kan passe hvilken som helst tidsepoke med The Favourite. Her er det sjangerblandingen mellom historisk drama og dagens erotiske komedier som gir dette en festlig, mørk og forfriskende arena med kvikk, vittig og nymotens dialog. Jeg synes også hovedrolleinnehaveren Emma Stone er på sitt beste når hun har dramatiske roller med komiske undertoner, som stråler i denne helsprø, svarte komedien – som kanskje ikke er en komedie for alle.

Les KINOMAGASINETs anmeldelse av filmen her.

4. Parasitt

Årets Gullpalmevinner ble vist under Film fra Sør-festivalen i Oslo denne høsten. Jeg blir så glad når en film fra Sør-Korea får så mye oppmerksomhet at den dukker opp på et så simpelt talkshow som The Tonight Show Starring Jimmy Fallon. Det er så gøy at en fremmedspråklig film får så mye «mainstream» oppmerksomhet, og det er vel fortjent. Slik som regissør Bong Joon-Ho forteller i intervjuet med Jimmy Fallon, så er det best for publikum om å gå inn i filmen med ingen forventninger. Jeg kan bare si at den handler om en fattig familie som bor i en kjeller, som får livet snudd opp ned etter at sønnen får en jobb hos en rik familie. Det som følger etter er en spinnvill og ulidelig spennende historie. Jeg blir så glad av å se så mye originalitet i filmskapere som Bong Joon-Ho. Filmen fikk flere festivalvisninger i tigerstaden i høst, men ordinær kinopremiere for resten av landet er i januar 2020. Dette må alle få med seg!

 

3. Climax

Filmene til Gaspar Noé er gjerne litt sprø og syrete. Climax er intet unntak. Dette er et verk mye mer liknende hans Irreversible og Enter the Void istedenfor den kjedelige Love. I Climax blir vi introdusert til en gjeng dansere som på en fest får i seg en kraftfull dose med LSD. Dette er et verk for sansene, som gir en marerittaktig filmopplevelse som suger oss inn med sin hypnotiske rytme. Det var et friskt pust å se en film om psykedeliske stoffer uten å være psykedelisk. Det er ingen festlig og fargerik seanse, men en destruerende effekt på hver og en av karakterene. Vi er «fluen på veggen» når vi ser hvordan kvelden blir brutalt ødelagt for denne unge gjengen. Noé har selv sagt at han har tatt hallusinerende stoffer og brukt det som research i sine filmer. Det virker.

Les KINOMAGASINETs anmeldelse av filmen her.

2. Marriage Story

Jeg trodde 2018 var det store Netflix-året med The Other Side of the Wind, Ballad of Busters Scruggs og Roma, men jeg må nok spise skoen min når de avslutter katalogen sin for 2019 med Marriage Story. Filmen begynner søtt med en montasje av hvor gode foreldre Nicole (Scarlett Johansson) og Charlie (Adam Driver) er. De virker som et perfekt par, hvor Nicole er skuespillerinne og Charlie er en regissør ved en teaterscene. Men vi blir kastet i den brutale virkeligheten. De skal skilles. Filmens styrke er den sterke rolleprestasjonen til disse skuespillerne og hvordan filmen tar med oss på en reise gjennom ulike lover og kontrakter i en skilsmisse som finner sted i Statene. Man kan stille seg spørsmålet om den reisen er nyttig eller ikke, når den river i så mange følelser og sannheter. Men det er poenget og utgjør en fantastisk dramafilm.

Les KINOMAGASINETs anmeldelse her.

 

1. Portrett av en kvinne i flammer

 

Nå er det noen som sikkert angrer på et valg, da Frankrike valgte å sende inn en annen film som deres bidrag til Beste internasjonale film under den kommende Oscar-utdelingen, istedenfor Portrett av en kvinne i flammer. Det er en isolert film, som med sine få karakterer får frem en vakker historie om to kvinner. Vi befinner oss i Bretagne hvor maleren Marianne (Noémie Merlant) får i oppdrag av å lage et portrett av Héloïse (Adèle Haenel), som skal giftes bort med en annen mann. Det som følger er en film om skjulte følelser mellom disse to kvinnene. Symboltung i fargekombinasjoner og metaforer mens vi danser oss gjennom lerretet. Det steinete området og sine sprekker er som det brune lerretet, mens deres kostymer utgjør en skarp kontrast til alt sammen. Dette er årets vakreste film. Portrett av en kvinne i flammer er en sensasjon.

Les KINOMAGASINETS anmeldelse her.

2019 er også markeringen av et endt tiår. Det vil si at det kommer en annen type liste i nærmeste fremtid om de beste filmene fra dette tiåret.