Livet bak murene i et norsk fengsel, hvordan er det? Filmskaperen Leon Bashir (38) har satt seg i fôre å fortelle dette på en mest mulig realistisk måte.
Norsk pakistanske Leon Bashir har hatt flere filmsuksesser, blant annet med gangsterkomedien Tomme tønner (2010), som over 120.000 personer så på kino.
Han skrev manuset og regisserte den filmen selv, og var også med på manuset til Izzat (2005). Nå er Leon tilbake for fullt – med Gjengangere (2017).
I 2007, i tre korte uker, og siden i 2011-2012 – i fem måneder – var Leon selv en fengselsfugl. Under siste fengselsopphold rømte han fra lavrisikofengselet i Trøgstad i indre Østfold. Da han ble innhentet igjen av lovens lange arm måtte han sone under tøffere forhold, i Oslo kretsfengsel avdeling A. Der var det såkalte «gjengangere» og «yrkeskriminelle». Selv var Leon dømt for to tilfeller av grov vold mot to personer.
– Mens jeg var i fengsel så jeg en fyr med en T-skjorte hvor det sto «Gjengangere». Han kan ikke være fan av Ibsen, tenkte jeg og det gjorde meg nysgjerrig. Jeg overhørte to fengselsbetjenter snakke: Hva skal vi gjøre med den nye ansatte, han er en gjenganger … De snakket seg i mellom med sjargong jeg ikke forsto. Så jeg spurte: Hva betyr det? Gjengangere er det de kaller de som kommer inn og ut av fengslet hele tiden, som kjenner til alt, og som ikke trenger ny innføring i fengselslivet.
I Gjengangere spiller Leon rollen som den yrkeskriminnelle Josef. Han har tilbrakt mesteparten av livet sitt i fengsel. Etter hans yngre bror dør, som en konsekvens av hans livsstil, raner Josef en bank og havner i fengsel igjen. Bak låste dører møter han en yngre gutt – Chris. Josef gjør det han kan for å oppdra den naive gutten som blir fascinert av den kriminelle verden. Klarer Josef å redde ham fra gjengene på innsiden?
– Er du redd for å være for lite objektiv når du både har manus, produsentansvar, regi og hovedrollen?
– Jeg trenger ikke late som om at jeg spiller karakteren, da jeg vet hvor mye som skal til. Tiden jeg trenger til å hoppe mellom rollefiguren, manus og regissøransvaret benytter jeg meg av. Og jeg tar til meg konstruktiv kritikk.
– Ga noen deg det underveis?
– Ja, både crew og skuespillere. Det jeg må ha baller til er å kunne si, på en pen måte, er «fett, men vi gjør det på min måte» der det trengs og «ja, du har rett» i andre tilfeller.
– Hvem vil Gjengangere appellere til?
– Jeg tror den har en bred appell, til alle som er nysgjerrige på temaet. Norsk fengselsvesen er ikke et museum hvor man kan dra på guidet tur. Jeg tror mange vil se den siden av livet. Det er et stort system blant oss som lever og puster, en verden i seg selv, som mange ikke vet noe om. Og det gir muligheten til god underholdning.
Leon sier at hovedkarakteren Josef ikke nødvendigvis tar de rette valgene.
– Her er det lite glorifisering, med tanke på at det ikke er mange flashy sider inne i fengselet. Du har ikke tilgang til det de kriminelle har utenfor veggene, men språket, spillet, holdningene, det er med.
Leon medgir at han selv var veldig skuffet over seg selv, for at han havnet i fengsel. Han forteller at han har «sett mye på nært hold» i virkeligheten.
– Hele livet har jeg hatt en frykt for å havne i fengsel, men så endte jeg allikevel opp der. Det var et stort tap for meg. Men så forsvant frykten. Nå mener jeg bestemt at man ikke bør ta inn førstegangssonere i samme bås med folk som sitter og har sonet i ti, tolv år – gjengangere.
– Filmen reddet meg. Jeg var glad i film. Men jeg kunne se hvorfor folk ville ty til den kriminelle livsstilen. Det finnes filmskapere som lager slike filmer. Scorsese er en. Jeg har brukt det miljøet til å uttrykke meg. Jeg ble glad i gangstersjangeren, fra A til Å. Tarantino leker med det, holdningen til gutta. Det er gøy i starten og noe uskyldig, men ikke når man roter det til. Man kan fort bli påvirket av filmene, men de som virkelig er gangstere, de som har tatt det valget, de bare ler av de filmene. De vet at det ikke er slik i virkeligheten. De som er tungt inn i det er ikke de stereotypene vi liker å vise på film.
– Hvordan er karakterene i Gjengangere da?
– Det er en fin blanding her av karakterer som utvikler seg over tid. Det handler om å grave litt mer.
– Er filmen en form for selvterapi?
– Jeg får utløp for flere følelser, gjennom mange karakterer, ikke bare hovedkarakteren. Det har vært tøft å gjøre alt selv. Filmen er en drøm jeg har hatt siden Izzat-tiden. Jeg visste hva det ville koste, å skrive, regissere og spille hovedrollen, men jeg har virkelig kost meg. Men det har tatt fem-seks år. Jeg banket på dører og fikk litt penger her og der. Til slutt fikk jeg manusstøtte fra Norsk filminstitutt.
Gjengangere ble spilt inn sommeren 2016. Leon fikk ikke bruke noen av fengslene, men Moss kommune ga ham adgang til en nedlagt fengselsavdeling.
Leon håper filmen også kan skremme seere fra å ikke havne i slike situasjoner.
– Hva gjør at folk blir kriminelle i Norge?
– Det er snakk om spenning, å tøye grenser, være litt rebell. Det gir deg status og «kulhet». I Norge har du har tak over hodet, men det kan være andre omstendigheter: venner, et slagsmål, svindel … Det handler om holdninger, vil du tigge eller bare ta det du vil ha.
– Når man lager film uten de midlene man ønsker å ha, så handler det om kompromiss, «kill your darlings.» Jeg håper vi har fått inn noen dramaturgiske Hitchcock-elementer. Vi har en håndholdt visuell, dokumentarisk stil.
Leon sier han også ser opp til Ben Affleck, en skuespiller som «gjør mye selv».
– The Town, Argo … Jeg ble ordentlig glad på hans vegne som Batman. Jeg ser mye bakommaterialet på filmer jeg liker. Den er som å sitte på skolebenken og lære om film.
– Hva føler du nå som Gjengangere lanseres?
– Det står altfor mye på spill. Jeg rømmer fra den tanken. Når man går «all in» og satser alt du har og ofrer ting for å gjennomføre noe sånt, kan det ikke gå så gærent at det ikke er verdt det. Jeg føler meg litt som Benjamin Button, at jeg blir yngre med årene. Ikke utseendemessig, hehe, men at jeg våger å håpe mer. Med makt får du ansvar, og med Gjengangere har jeg levert på mitt ytterste.
– Jeg håper Gjengangere blir et springbrett for meg til å lage andre filmer. Jeg har et prosjekt på gang, i «gaten» jeg liker å jobbe i, i stilen til Snatch eller Lock, Stock and Two Smoking Barrels – en fet fortalt mørk komedie.
LES KINOMAGASINETs ANMELDELSE HER:
https://kinomagasinet.no/artikkel/anmeldelse-gjengangere/
ARTIKKELEN ER HENTET FRA KINOMAGASINET 6•2017. LES HELE MAGASINET HER:
