Om barn og voksne

Fra norgespremieren på Barn, 11. september 2019 på Klingenberg kino. Fra venstre: Thorbjørn Harr, Henriette Steenstrup og regissør Dag Johan Haugerud. Foto: Sigurd Moe Hetland.

En tittel kan nesten ikke bli enklere og mer åpen enn nettopp Barn.

Barn fikk verdenspremiere i konkurransen under Venice Days under Filmfestivalen i Venezia (Mostra Internazionale d’Arte Cinematografica), som er verdens eldste filmfestival.

Barn er Dag Johan Haugeruds andre spillefilm, etter Som du ser meg (2012), og er spilt inn på Veitvet, Trosterud, Haugerud og Alna i Oslo.

Noen av filmens interiørscener er filmet i studio i Trollhättan i Sverige.

I Barn møter vi – ifølge reklamen – «et stjernelag av norske skuespillere», med Henriette Steenstrup, Thorbjørn Harr, Jan Gunnar Røise, Andrea Bræin Hovig, Hans Olav Brenner og Anne Marit Jacobsen i spissen.

Under arrangementet Filmhøsten 2019 fortalte regissøren at han hadde opplevd en lignende hendelse som den som filmen tar tak i, nemlig at et barn forårsaker et annet barns død. Vi ba Dag Johan utdype:

– En gutt svingte seg fra tverrliggeren på et håndballmål, og siden målet ikke var sikret, fikk han det over seg. Jeg var ikke direkte involvert selv, men var på banen og så at det skjedde. Det gikk heldigvis bra, men det var en dramatisk situasjon som satte en støkk i både elever og lærere. Jeg tenkte at en sånn episode kunne være en effektiv start på en historie. Den er dramatisk i seg, men bringer også med seg en rekke spørsmål og problemstillinger som har å gjøre med skyld, samvittighet og ansvar.

 

– Barn handler ikke så mye om den hendelsen. Men jeg husker så godt hvordan den hendelsen gjorde at hele dette nærmiljøet, som var så bra, ble fylt av katastrofefølelse og unntaktstilstand. Hvordan en slik katastrofe kan bli en katalysator, og hva det gjør med menneskene, legger han til.

– Du nevnte «sterke fordommer mot folk med en annen politisk farge». Hvordan skildrer du dette i filmen og hva ønsker du å få frem?

– Faren til den forulykkede gutten i filmen er en FrP-politiker. Han har et forhold til rektoren på skolen, som kommer fra en familie hvor de fleste stemmer Rødt eller SV. Man kan stille mange spørsmål ved dét forholdet, men det absolutt verste for familien hennes er at han jobber for FrP. For politikere er det jo ikke uvanlige å ha venner og partnere som har en annen politisk farge, de har et profesjonelt forhold til jobben og vet at mye av den politiske retorikken er et spill. Vi andre derimot, har nok et mer følelsesmessig forhold til politikk. Vi tar det personlig når vi hører politikere føre hard retorikk, og glemmer at det aller fleste nok ville uttrykke seg mer nyansert på tomannshånd. Likevel er det ikke til å komme i fra at ulike politiske holdninger fører til ulike verdivalg i hverdagen.

– «Filmen handler om hva barn betyr for samfunnet dag: Hva det vil si å ha, og å være barn. Og i forlengelsen av det – hva det vil si å være voksen.» heter det i beskrivelsen av filmen. Ser du på skillet mellom barn og voksen, og at det er i endring. Hva ønsker du å si om dette «fenomenet»?

– Jeg syns jeg ser to ting. At barn ytre sett framstår som voksne mye tidligere enn før, samtidig som både de og foreldrene deres ser ut til å tviholde på barndommen. Men jeg aner ikke om dette faktisk er en tendens, eller bare noe jeg innbiller meg. Noe av det med å bli voksen handler om et ønske om å ta ansvar, ikke bare for seg selv, men også for andre. Jeg syns jeg ser mange som ikke ser ut til å orke tanken på det. Men jeg syns jo også jeg ser stadig flere samfunnsbevisste unge som føler ansvar for felleskapet. Så kanskje endringene går i ulike retninger. Det er også mulig.

 

– Hva håper du filmen kan bidra til i samfunnsdebatten?

– Filmen er ikke noe direkte debattinnlegg, en del av målet er å prøve å nyansere – ikke spisse. Det eneste jeg kan håpe, er at den ansporer til noen refleksjoner rundt eget liv. Jeg håper jo også at folk vil snakke om filmen etterpå, at den fører til en eller annen form for dialog.

– Hvorfor lager du film?

– Film, spesielt når den vises på kino, er en estetisk opplevelse som på sitt beste kan trigge og utløse sterke følelser. For det meste er det følelser som bare kjennes der og da, men iblant blir de sittende ved i oss og påvirker vår opplevelse av verden utenfor kinosalen. Noen ganger kan den også sette i gang tankerekker, gjøre oss bevisste på ting vi hadde glemt. Det kan være trivielle spørsmål, eller litt større spørsmål, som f.eks handler om hvem vi er og hvem vi skulle kunne være.

– Hva var det mest utfordrende med innspillingen av Barn?

– Å få tid til alt vi skulle gjøre. Tid er nesten alltid det man har minst av. Ellers var vi heldige med været, og folk var stort sett i godt humør. Og friske. Sånt er også viktig.