Oslo Pix sin andre utgave går av stabelen 4. til 10. juni 2018 med et mangfold av filmer, og et hav av forskjellig seksjoner.
Hva skal man se? Hva skal man velge? Det er alltid spørsmålet.
Et dilemma jeg personlig har er om man skal prioritere førpremierer – eller ta sjansen på ukjente perler som du kanskje aldri får se igjen.
Jeg kommer alltid fram til at det smarteste er en salig blanding. Noen av de beste filmopplevelsene man kan ha er å se filmer du ante ingenting om som rett og slett blåser sokkene av deg.
Noen av seksjonene som er verdt å merke seg er jo det utvidete fokuset på nordisk film, sjangerseksjonen Wild Tales, og all fokuset på indiefilm. Alex Ross Perry, som er en skjult skatt fra USA, blir representert med hele tre filmer under årets festival. Golden Exits, Listen up, Phillip og Queen Of Earth, alle verdt en titt.
Uten å ha sett noen av filmene i programmet har jeg valgt en liten liste av filmer jeg syns man skal ta sjansen på. En blanding av store Hollywood-filmer og mye smalere film.
Du kan trykke på titlene for å komme til den filmen på Oslo Pix sine sider og se visningstider.
Oslo Pix sin åpningsfilm er en norsk film som beskrives som en western der hestene er byttet ut med mopeder. Her er beskrivelsen fra NFI:
«Vann over ild er en komedie som foregår i en tidløs western-lignende verden, hvor hester er byttet ut med mopeder. Utgangspunktet for historien er et lite tettsted i ødemarken hvor livet har gått i stå på grunn av overveldende rikdom.
Den omstreifende og alkoholisert cowboyen Kristoffer blir tvunget til å ta jobben som stedets borgermester, for å gjøre opp for en ubetalt barregning. Hans løsning på byens problem er å kaste ut de kravstore innbyggerne fra hjemmene sine, og importere billig arbeidskraft utenifra. En av dem som blir kastet ut er pasifisten Cato, som ved et uhell ender opp med å stå i front i konflikten med stedets maktsyke elite»
Norsk film kan ofte ha en tendens til å være veldig trygg og veldig kjedelig, så dette har potensiale til å være en heidundrandes fest av en film. Av det jeg har sett av kortfilmer av denne regissøren, så har han en særegen stil, som enten kan trollbinde folk eller jage de vekk. Det er akkurat den typen film som har sjansen til å bli god. Så ta en sjans og se en norsk film som kanskje er litt anderledes enn det du har sett før.
Norske Vann over ild er åpningsfilmen på Oslo Pix 2018.
Skrekkfilmen som gikk sin seieresgang under årets Sundance-festival. Den har blitt lovpriset med ord som den skumleste filmen siden Exorsisten, noen påstår til og med at det er den skumleste filmen noensinne. Med sånne ord, så må man jo nesten ta en titt. Den gode skrekkfilmen kommer det ikke så mange av. Det har vært en liten håndfull de siste årene, og her ser det ut til at det kommer en som prøve å utfordre tronen.
«Ondskap går i arv i familien Graham. Det er Ellen Grahams begravelse. Datteren Annie (Toni Collette) holder en tale hvor hun beskriver moren som en vanskelig og hemmelighetsfull kvinne. En underdrivelse, viser det seg, ettersom en serie dypt forstyrrende hendelser hjemsøker Graham-slekten. Den som påvirkes sterkest av dødsfallet er den yngste datteren, Charlie – et utskudd på skolen, som bruker store deler av fritiden sin på å sette sammen små figurer fra søppelrester og døde dyr. Når eldstebroren tvinges til å ta med Charlie på en skolefest tar tingene en grusom vending som endrer livene deres fullstendig.»
Enda en Sundance film hvor folk satt lamslått etter å ha sett den. Basert på regissørens egne opplevelser er dette en film som vil få folk til å tenke og føle et ubehag, men etter alt å dømme gjør det på en veldig kreativ og ærlig måte. Dette er mest sannsynlig er eneste sjansen til å få sett den på kino, da den kommer til å gå rett på HBO. Regissøren er også på besøk hos Oslo Pix så dette er en enestående mulighet.
«Livet til Jennifer snus fullstendig på hodet når hun får en telefon fra moren. Moren har funnet en bunke brev fra barndommen, med svært urovekkende innhold: en skildring av Jennifers første seksuelle opplevelse som 13-åring. Jennifer blir nødt til å sette spørsmålstegn ved dette minnet som hun hele livet har romantisert.»
Regissør Måns Månsson følger opp Yarden, en film jeg likte veldig godt, med denne samfunnskritiske fabelen som har et surrealistisk preg over seg. Uten å ha sett den er det vanskelig å si hvorfor akkurat denne filmen må ses, men Yarden var en såpass spesiell film med en stil og stemning som føltes litt utenom det vanlig, og var en heller lavmælt film. Her ser det ut til at han går i en helt annen retning, stilmessig. Mørk komedie, med en stil som ser ut til å splitte publikummet, kan det bli bedre? Jo mer jeg leser om denne filmen, jo mer virker det som det er en film jeg må se, om ikke annet enn å kunne ha min egen mening om den.
«68 år gamle Nojet har levd et liv i sus og dus i utlandet, men må vende tilbake til Sverige når faren blir syk. Etter hans død må Nojet finne ut hva hun skal gjøre med arven; en boligblokk midt i Stockholm sentrum. Nojet ikler seg rollen som forretningskvinne, og trer inn i den nye hverdagen med stor selvtillit og handlekraft. Men ting blir snart mer komplisert, og det som først så ut som en gullgruve viser seg heller å være en hemsko uten sidestykke. For hvordan får man solgt et hus som er i dårlig stand, hvor leieboerne har nedarvede kontrakter og planlegger å ta over hele blokken selv?»
Alle liker vel en god heistfilm? Og dette kan bli en liten juvel. Alle Ocean’s–filmene var jo sjarmbomber, og alt tyder på at det vil være det samme med denne. Skuespillerlaget gir filmen mulighet til å bli ekstremt kul. Om denne er en suksess, kan vi da kanskje endelig få en Miss Undercover 3?
Dette er en ekslusiv førpremiere til og med!
«Fem år, åtte måneder og tolv dager. Akkurat så lang tid har Debbie Ocean brukt på å planlegge det mest spektakulære ranet i sitt liv.»
Dette er kanskje filmen jeg personlig gleder meg mest til av de på Oslo Pix 2018. Ord som sci-fi, skrekk og Twilight Zone brukes for å beskrive denne filmen og det er en blanding av ord som alltid vil fange interessen min. Regissørparet Justin Benson og Aaron Moorhead har lagd flere filmer sammen, hvor alle er en form for sjangerfilm, blandet inn med noe annet. Resolution handler om en en mann som prøver å tvinge vennen sin til å slutte med dop ved å låse han inne på en hytte, men mens de er der skjer det merkelig ting. Spring er på en måte en monsterfilm, men lagd mer i stil med Before sunrise/sunset/midnight-filmene. I The Endless tar de for seg kulter, og at kanskje det de tror på ikke er så tullete likevel.
Her har de lagd en film, med et ekstremt lavt budsjett, hvor de selv spiller hovedrollene, hvor ideen, karakterene og manuset er det viktigste, så når de lager en sjangerfilm, men holder sterkt på det som gjør en film bra, kan det ikke annet enn å bli noe spesielt. De tidligere filmene de har lagt gir hvertfall meg håp i at dette blir en sykt bra sci-fi/horror-film. Dette er regissører jeg følger godt med på, og den blandingen av sci-fi/horror og gode karakterer og en følelse av at ting virkelig står på spille gjør de til noen av de mest interessante sjangerfilmregissørene jeg vet om.
«To brødre reiser tilbake til kulten de rømte fra som tenåringer, i et forsøk på å komme over traumatiske minner fra barndommen. Sakte blir de allikevel forført tilbake inn i kulten, og begynner å mistenke at gruppens ekstreme trosretning kanskje ikke er så helt virkelighetsfjernt allikevel.»
Oslo Pix 2018: Filmfestivalen som ringer sommeren inn i hovedstaden
Bransjeseminar under Oslo Pix 2018: Hva er status for film og kinobyen Oslo?
Facebook
RSS